Helg burde være koselig og fin fritid. Men det er ikke helt det for meg. Eller kanskje selve helgen er det, men ikke tiden som leder opp til den iallefall. Når det blir fredag og timene renner ut for offentlige kontorers åpningstider for uken, så kommer stresset. Fordi i helgen kan ingenting bli bedre. Alt står på hold. I altfor mange timer. Bare venting. Jeg takler veldig dårlig venting.
Nå er det helg. Natt til lørdag. Jeg er stresset.
Jeg begynte å bli urolig og angstfylt i går kveld/natt. Etter litt "krangling" med Anders sovnet jeg til slutt. Han ordnet en vanskelig ting for meg i dag. Som stresset meg veldig. Det gikk fint. Men det er så mye igjen!
Jeg sov dårlig i natt. Jeg er egentlig vant med det, men de siste nettene har jeg sovet så bra. I natt var drømmene tilbake og holdt meg urolig gjennom hele natta. Da jeg våknet i dag hadde jeg hodepine og var psykisk sliten. Jeg måtte droppe å besøke bestevenninna mi, selv om jeg hater å avlyse avtaler.
Selv om dagen i dag har vært rolig, så har hverken hodepinen eller stresset gitt seg. Etterhvert ble det kveld og de ekle følelsene og tankene økte. Og nå som det er natt er det verre.
Jeg orker ikke mer venting. Jeg har vært tålmodig i noen dager. Men det er måte på hvor mange dager uten bedring jeg takler. Roen, det gode humøret som har vært de siste dagene renner sakte ut og blir erstattet av uro og stress. Angst. Vonde tanker. Hodekjør.
Men nå er det helg og ingenting kan skje. Ingen som gidder jobbe i helgene må skjønne.
Jeg trenger å få hodet og kropp til å slappe av. Men han som kanskje kunne hjulpet til med det lever i sin egen lille verden. Han klarer ikke å være den jeg trenger at han er. Kanskje alt bare er tull denne gangen og. Da skjønner jeg hvorfor han ikke er der nå heller...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar