We Were Liars er boka man ikke skal snakke om, eller fortelle om. Fordi man ikke skal avsløre noe. Vi blir også oppfordret til å juge hvis noen ønsker å vite hvordan boka slutter. Jeg har selvsagt ikke tenkt til å si noe om hvordan det ender, det er aldri lov å røpe slutten på en bok eller film.Cady Sinclair Eastman er rikmannsdatter som tilbringer hver sommer på familiens private øy sammen med sine tre med-"liars". Etter en ulykke sommeren hun var femten sliter hun med migrene og hukommelsestap. To år senere reiser hun tilbake til øya for å jobbe med å finne tilbake til minnene om den sommeren.
Jeg leste denne boka ut på en dag. Det i seg selv burde si litt. Både om hvor lettlest den er, og hvor spennende den er. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg før jeg var ferdig med den! 225 sider har aldri før gått så fort unna. Jeg måtte bare vite hva som hadde skjedd, hva som gjorde at boka er så anderledes, hvorfor man ikke får lov til å snakke om den. I tillegg var språket og fortellerteknikken veldig god i måten den dyttet meg videre hele tiden. Forfatteren eksperimenterer med språkbruken gjennom hele boken, og jeg har lest varierte meninger om det. We Were Liars er skrevet på en levende dagbok/blogg-aktig inne-i-hodet-stil.Det føles riktig, jeg likte det.
Jeg ble ferdig med We Were Liars litt etter klokka tre i natt, og måtte bruke litt tid til å få roet meg ned før jeg kunne legge meg til å sove. Jeg var faktisk fysisk utmattet etter lesingen, og pulsen var høy.
Oppsummert: We Were Liars er en utrolig spennende og drivende interessant psykologisk historie. Kanskje ikke for alle, men jeg likte den meget godt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar