Så fikk jeg en ny nedetid. På Lillehammer denne gang, slik at mamma fikk være vitne til det hele. Og akkurat da jeg skulle starte på praksisperioden min.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Ting er som det pleier her. Jeg har, med særdeles god hjelp av Anders, fucka det til igjen. Så mye stress, så mye hodekjør, så mye vonde følelser. Jeg ødelegger alt jeg prøver å få til.
Igjen har jeg fått vite sannheten. Igjen har jeg skjønt hvor ille det står til med økonomien vår (ingen av oss har noe som helst inntekt + mye gjeld). Igjen har det vært løgner. Igjen har det vært ignorering av livsviktige oppgaver (å skaffe penger til livets opphold må sies å være livsviktig).
Igjen har det ført til krangling. Til nedetid. Til å ikke klare hverdagen. I det hele tatt. Igjen har jeg ikke klart å møte opp på obligatoriske skoleting. Som igjen gir veldig nedtur for meg.
Det har også ført til veldig bekymrede foreldre. Såpass at jeg ble dratt med på legevakta, og truet med at politiet kom til å hente meg om jeg ikke kom frivillig. Fordi de var bekymret for livet mitt. For suicidale tanker. De ville ha meg innlagt.
Legen var ikke så bekymret, og tok det hele med stor ro. Jeg fikk en sykemelding for denne og neste uke, og jeg fikk time hos DPS i dag. Samt resept på antidepressiva, siden jeg kun har igjen piller for noen få dager.
DPS-timen i dag gikk greit. Han (spesiallege, psykiater eller hva han enn er) var absolutt ikke bekymret, og kategoriserte utbruddet mitt som "mild depresjon". Han syntes ikke jeg egentlig trengte hjelp, og var enig med meg at det er en viss annen person i livet mitt som faktisk trenger hjelp, og at humøret mitt og livskvaliteten min kommer til å øke drastisk om min kjære skjerper seg. Han anbefalte på det sterkeste at vi begynte i parterapi på Familievernkontoret, slik at vi fikk snakket sammen med en profesjonell, og slik finner ut av hvorfor vi sliter såpass med juging og mistillit og slik. I tillegg skulle han kontakte fastlegen min, med anbefaling om at jeg burde ha et team (psykiatere el.) som kunne hjelpe meg å få fokus på hva jeg må gjøre fremover for å få ryddet i livssituasjonen min mtp. økonomi, jobb og studier. Og som nevnt mente han at Anders burde få hjelp på sin side (psykolog).
Så det som skulle bli en spennende uke med praksisutplassering, ble heller til en nedeperiode med besøk på legevakta og DPS.
Jeg vet ikke helt hva som skjer videre nå. Anders er i Oslo for å prøve å rydde opp i dritten sin. Om han faktisk gjør det får tiden vise som vanlig. Jeg er for tiden sykemeldt fra skole/praksis i to uker, men spørsmålet er jo om jeg skal prøve meg på resten av praksisperioden, og om jeg klarer å fortsette på skolen med eller uten praksis. Jeg vil veldig gjerne videre med studiene, og vet jeg kommer til å dette skikkelig ned for en lang periode om jeg må droppe ut enda en gang. Men denne praksisperioden ødelegger litt nå. Det er vanskelig å godta at jeg feilet på den. Tanken blir jo da: hvordan skal det gå når jeg må ut i arbeid? Og jeg må uansett ta opp igjen praksisen om jeg fortsetter på skolen.
Ellers er formen og humøret bedre igjen; jeg er roligere nå. Jeg er som vanlig sliten psykisk, og tilbringer det meste av tiden i bøkenes verden. Jeg savner hjemme og pusekattene mine, og føler meg veldig avhengig av Anders. Jeg har lyst på trygghet i verdens beste seng, med den formen for trygghet som Anders klarer å gi, samt pusekos. Men siden jeg ikke vet hva som skjer videre, er det vanskelig å planlegge fremtiden. Dette gjør meg usikker og rastløs.
Ender-sagaen har blitt noen av mine favorittbøker. Jeg begynte å lese de etter å ha sett filmen Ender's Game. Jeg synes bøkene er utrolig gode, og har egentlig lyst til å skikkelig dypdykke inn i de og sette meg godt inn i all fysikk, kjemi, zoologi, teknikk og så videre som blir presentert i bøkene. For ikke å glemme å virkelig forstå alt det religiøse; både det direkte og det indirekte. Jeg blir så fascinert av å lese disse bøkene, de har så utrolig mange lag.
