Jeg leste veldig mye bøker da jeg var i riktig aldersgruppe for Pelle og Proffen-serien. Jeg leste omtrent alt jeg fant på skolebiblioteket - både på barneskolen og etterhvert på ungdomsskolen, og på folkebiblioteket. Jeg leste mange liknende bokserier (Nancy Drew, Datadetektivene, Fem-serien osv.). Jeg så også filmen Døden på Oslo S. Likevel har jeg aldri lest en eneste Pelle og Proffen bok. Nå måtte jeg, siden den sto på pensumlista.
Pelle og Proffen er to kompiser som bor på Grünerløkka i Oslo på 80-tallet. I Kjempene faller opplever de en morgen å finne skolegården vandalisert med nazi-propaganda. Gutta opplever at politiet gjør tilnærmet ingenting for å ta gjerningsmennene, og tar derfor saken i egne hender. Med god hjelp av en storebror som jobber i Dagbladet får de stadig flere spor å gå på. Jo mer Pelle og Proffen graver i saken, jo større fare er de i.
Jeg er som kjent direkte ikke-glad i krim-sjangeren, og Pelle og Proffen må sies å være krim for barn/ungdom. Men det er mye lettere å komme seg gjennom en ungdomsbok på 144 lettleste sider enn en voksenkrim på 300+ sider. Det gikk greit å lese Kjempene faller, og spenningskurven var god. Det eneste som faktisk irriterte meg i denne boka var det uvante voldsomt breie språket som Ambjørnsen bruker. Det var antakeligvis riktig for tid og sted som historien er lagt til, men jeg synes det var tungt å lese (og jeg kommer fra "bondelandet"). Det var morsomt å se 80-tallet og alle referansene til dette, selv om jeg ikke husker dette tiåret.
Oppsummert: Tidsriktig og god, men ikke helt min kopp med te.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar