Et trekk ved Asperger er forhøyede sanser. Jeg har tidligere jobbet ved et botreningshjem for unge med Asperger syndrom, og der bodde det en gutt med meget god hørsel. Han satt stadig vekk og irriterte seg over pipelyder, summelyder eller liknende, men jeg kunne ikke høre de. Denne gutten klarte ikke å filtrere bort disse lydene, og ble etterhvert både irritert, sint og i noen tilfeller fysisk agressiv fordi lydene var så altoppslukene. Lillebroren min er på samme måte. Han er ekstremt var for lyder. Broren min blir gudskjelov ikke sint av lydene, men han må finne ut hvor lyden kommer fra og få stoppa lyden.
Andre kan være meget sensitiv på lukter, og må gå ut av rom hvor det er noen som har på seg parfyme. Eller så er de mer som meg; jeg eier ikke luktesans og sliter med å vite at både jeg og ting rundt meg kan stinke uten at jeg merker det og kan gjøre noe med det.
Eller så kan maten være ekkel. Kun noen spesifikke smaker eller konsistenser er ok. Noen, som broren min, spiser den samme maten hver eneste dag. Det eneste jeg merker med dette er at jeg liker ikke at forskjellige typer mat kommer borti hverandre. Og jeg er definitivt mer glad i mat som tygges enn mushy mat. Sauser, dressinger og liknende har gjennom oppveksten vært ekkelt, uansett smak, fordi det skal være oppå annen mat. Da blir det sammensetning av minst to typer mat/smaker, og det har jeg slitt med. Dette har absolutt blitt bedre i det voksne liv, og nå er jeg nesten alt-etende. Fremdeles lite glad i mushy mat, og ting som ser ekkelt ut (sjømat hovedsaklig) holder jeg meg langt unna. I tillegg liker jeg ikke at forskjellige hovedsmaksløker blandes. Dvs. for eksempel søtt og surt sammen i en matrett, eller jeg liker generelt sett ikke noe som helst søtt i maten - med mindre maten i seg selv er søtt. Jeg var veldig kresen før, men jeg kan ikke sies å være det nå lenger. Nå klarer jeg til og med å spise løk!
Jeg sliter mye med overfølsomhet på berøring. Ikke at andre tar på meg direkte (det går på noe annet enn overfølsomhet). Men følelser på huden:
Jeg har aldri likt å dusje, og det har vært mange krangler med mamma om å dusje. Men jeg liker det ikke. Jeg har ikke noe imot selve dusjingen - jeg liker å være i vann. Men jeg hater følelsen etter dusjen. Når kroppen er rå, og jeg føler at den aldri blir tørr og normal igjen. Jeg må lufttørke lenge før jeg hæler å ta på meg klær. Klarer ikke å skjønne at normale folk orker å ta på seg klær direkte på rå hud. Det er ekkelt. Håret mitt er en annen faktor ved dusjing. Vått hår. Etter dusjen. Det blir jo aldri tørt igjen. Og å ha vått ekkelt langt hår hengende ned over skuldrene føles grusomt. Å føne håret kunne jo vært en løsning, men det tar så langt tid. Jeg har funnet en fungerende løsning her; å sette opp håret i en knute med en gang jeg kommer ut fra dusjen. Og der blir det værende! Ekkelt vått hår! En sommer da jeg var kanskje 17 år var det veldig varmt og jeg badet hver dag sammen med lillesøstra til den daværende typen min. Bade er godt og gøy. Men det var det helvetes våte håret etterpå da. Etter noen dager med bading hver dag fikk jeg nok. Typen min skulle få sommerklippen av mora, med slik hårklippemaskin. Jeg ba om det samme. 14 mm (tror jeg) ble håret mitt den sommeren. Skikkelig guttesveis. Og jeg så ut som en liten guttunge. Men jeg slapp ekkelt vått hår. Det var herlig! Det er en grunn til at jeg som regel har enten hatt, eller ønsket, kort hår.
Jeg er jente. Jenter bruker hudkremer. Sant? Jeg hater hudkrem! Det er så ekkelt å ha på. De blir alltid en ekkel hinne på huden, vått og sleipt og ekkelt. Jeg skjønner ikke hvordan jenter kan bruke hudkrem opp til flere ganger om dagen. Jeg bruker det noen meget få ganger i året. Og vil det helst ikke da heller. Jeg sitter gjerne i ti minutter å masserer kremen inn de få gangene jeg hæler å bruke det. Til det er helt tørt. Klarer ikke å gjøre noe annet mens huden har krem på seg. Og enda verre er solkrem. Jeg er en kritthvit nordmann, som blir griserosa (og helt plutselig hummerrød) så fort jeg titter ut av vinduet. Solkrem er et must, egentlig, hvis jeg skal være ute i sola. Men solkrem er grusomt. Det er umulig å gni det helt inn i huden, så det blir som et tykt lag med ekkel sleip krem som konstant er på huden. Jeg vil ikke bevege meg, komme borti noe, eller ta på noe, fordi da merker jeg ekstra godt denne ekle kremen. Jeg lar helst være. Men jeg er blitt litt voksen, og prøver å være flink. Og sminke klør. Derfor bruker jeg bare det mest nødvendige (foundation og blush) for å dekke over særdeles stygg hud. Jeg skulle gjerne latt være denne sminken også, men huden min ser ikke bra ut.
Jeg sliter også mye med forskjellige typer stoffer mot huden. Helst skulle jeg gått i koseklær hele tiden. Noe jeg forsåvidt nesten gjorde da jeg var yngre. Noe av det verste jeg visste da jeg var liten var skjerf. Stikkende, kløende ullskjerf. Jeg er fremdeles veldig skeptisk til skjerf. De gjør som regel at jeg klør ihjel haka og halsen min. Ullklær og andre typer ull-liknende stoffer som klør er veldig slitsomme for meg. Jeg klør meg halvt ihjel på kort tid. Jeg må ha på en tynn bomullsgenser under strikkagensere for at det skal være holdbart. Jeg har ingen oversikt over hvordan type stoffer som klør, for det er de aller fleste. Jeg klør av det meste rett og slett. Og jeg takler ikke helt å ha klær tett inntil halsen, vil helst ha relativt stor utringing. Og helst ikke lenger enn 3/4 ermer. Ellers blir det for innestengt, og det er i veien, plagsomt. Dette med lite klær og at varme klær (spesielt) klør, passer dårlig til norsk vinterklima.
Jeg klør alltid. Overalt. Klær klør, sminke klør, tørr hud klør, alt klør. Derfor ender jeg opp med småsår og uren hud overalt. Og det gjør det jo bare verre, for det klør også. Alt klør!
En annen ting; finnes det noen andre enn meg i hele verden som plages med kalde ører? Mine er nesten alltid kalde, og jeg må varme de. Folk jeg har snakket med merker ingenting til ørene sine. De bare er der. Mine må alltid berøres for å varme de opp. Det ser rart ut. Men de er jo så kalde!
For alt jeg vet så er mye av dette normale sensoriske reaksjoner. Men det virker da ikke som om folk plages med dette på lik linje som meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar