AS: Obsession

Jeg har tidligere skrevet innlegg om Asperger og samlemani. Denne måten vi blir opphengt i kan også sees på andre måter. For eksempel slik jeg opplever det når jeg bare MÅ fullføre noe. Jeg må fullføre før jeg kan begynne på noe nytt. Et prosjekt som må bli ferdig. Noe jeg driver med som ikke kan settes til siden, knapt nok for dobesøk eller matpause. Selvsagt kun morsomme (i mine øyne) oppgaver som får meg inn i denne altoppslukende sonen.

Hvis jeg ikke får sitte med oppgaven til den er fullført blir jeg irritert, sint, frustrert, og klarer egentlig ikke helt å få tankene bort fra det jeg holdt på med. Får jeg sitte og jobbe med det så lenge jeg vil selv, så gjør jeg det til jeg blir helt utslitt. Det er gjerne noe fysisk som stopper meg; meget ømme skuldre eller vondt i korsryggen (prolaps). Viktige oppgaver som blant annet skole får meg ikke ut av denne "sonen".

Og det er de teiteste tingene som får meg helt besatt... Sortere Lego, pusle puslespill, et eller annet ryddeprosjekt som jeg finner på midt på natten og absolutt MÅ fullføre før daggry, perle på plate (Hama) - sånn barn leker med, og andre tullete ting. Ikke noe viktig. Aldri noe viktig. Gjerne forbundet med sortering eller system.

Spesielt opplever jeg dette når jeg sorterer Lego. Jeg kan ikke gjøre noe annet før jeg er ferdig. Selv om det tar dagevis. En gang satt jeg med Lego-sortering på egenhånd, mens Anders var på jobb eller noe. Jeg skulle egentlig ordne meg og dra på skolen. Jeg utsatte og utsatte og utsatte å ordne meg. Jeg måtte bare sortere litt til. Så jeg utsatte videre. Sorterte videre. Og plutselig var det ikke mer tid til å ordne seg om jeg skulle rekke skolen. Men jeg fortsatte å sortere likevel. Og tiden for å løpe til bussen kom og gikk. Jeg måtte bare sortere litt til! Var jo straks ferdig. Nesten iallefall. Det føltes hypnotiserende. Røde klosser i den posen, de få grønne som er i en liten pose, alle de altfor mange kjedelige svarte eller grå bitene i hver sin pose. Noen fine orange eller mørkerød innimellom, og en og annen minifigur. Måtte sortere videre. Og før jeg visste ordet av det hadde jeg sortert bort hele skoledagen også. Men jeg ble ferdig da! Det var det viktigste!

Denne påsken pusler jeg puslespill. Og jeg merker den samme dragningen mot å gjøre seg ferdig med puslespillet før noe annet kan gjøres. Puslespillet på 500 biter ble gjort fort ferdig. Så enkelt som bare det. Noen timer en kveld. Men dette på 1000 brikker, som strengt tatt heller ikke burde være noe vanskelig å fullføre, tar altfor lang tid. Masse vanskelig fyrverkeri. Jeg har måttet avslutte dagen to netter på rad uten å få fullført. Jeg må gjøre ferdig.

Jeg må dessverre legge meg nå, uten å ha fullført puslespillet mitt. Det gjør meg trist.