AS: OCD-ish

Jeg trenger egentlig at alt rundt meg ser perfekt ut. Jeg mener tellekanter! Alt perfekt linet opp på sin riktige plass. På millimeteren. Jeg liker ikke uregelmessigheter. Jeg er veldig observant på detaljer. Og alt skal være riktig! Både på millimeteren og den helt riktige fargenyansen. Jeg har veldig godt fargesyn. Og er veldig nøye på om farger matcher eller ikke. Hvis ikke alt er perfekt kan det like gjerne bare være kaos, fordi det blir for rotete i hodet mitt.

Jeg er veldig glad i mønster. Både fordi mønster ser fint ut, og fordi jeg blir fascinert av det. Ser jeg mønster blir jeg glad. Jeg kan finne mønster i mye forskjellig. Bilnummere eller telefonnummere blir ofte satt i et mønster av meg, og finner jeg ikke et mønster som kan passe så liker jeg det ikke. Konkrete mønster i for eksempel et sofastoff gjør ofte at jeg følger mønsteret med øynene igjen og igjen og igjen, og gjerne med fingrene hvis jeg ikke føler meg for dum av å gjøre det. Det er nok dette ønsket om og jaget etter mønster som gjør at jeg er glad i puslespill, at matteoppgaver kunne være gøy, at jeg stadig vekk tar Mensa-tester uten egentlig å være interessert i resultatet. Jeg er flink når det gjelder mønster. Mønster-oppgaver er lett, og det gir en god følelse av mestring.

Mønster som brytes er veldig irriterende, stygt, plagsomt. Som hvis jeg har en TV-serie på DVD og logoen på ryggen på én av dem er skjevt plassert i forhold til de andre. Noen Disney-klassikere har pappcover, mens andre ikke. Jeg vil jo ikke fjerne pappcover heller, fordi jeg liker pappcoverne, men det irriterer meg at de er forskjellige.

Spiller jeg brettspill så må jeg legge alle kuber eller spillefigurer i rette linjer eller stable de pent. Og på brødskiva må pålegget smøres helt jevnt ut over hele skiva, helt ut i kantene.

Jeg har ikke OCD, absolutt ikke. OCD er en alvorlig lidelse.

Jeg har bare tendenser. Jeg liker at alt er perfekt. Og får jeg det ikke perfekt kan det være det samme. Svart eller hvitt. Ingen mellomting. På grunn av dette burde jeg egentlig vært en skikkelig minimalist. Hjemmet mitt burde sett ut som en visningsklar leilighet. Det hadde vært herlig. Da kunne hodet mitt vært rolig. Men jeg er jo en samler, en nesten-hoarder, og jeg har katter som er glade i å rive ned alt. Leiligheten min er derfor veldig, veldig rotete. Det stikk motsatte av hva jeg liker og trenger.

Det samme gjelder klær. Hva jeg har på meg. Helst skal alt matche perfekt. Samme fargene og fargetonene. ingen mismatch. Ikke mønster som skjærer med andre mønster. Har jeg en dårlig hårdag (som jeg mer eller mindre alltid har) så kan like gjerne hele meg se jævelig ut.

Denne OCD-ish-en gjør at jeg er veldig glad i system. Og å sortere. Alfabetisere, fargesortere, sortere etter størrelse og så videre. System er lik en glad hjerne. Jeg vil helst ha alt i en eller annen form for system. Godt at jeg synes det er gøy å sortere. Jeg hater å rydde, men å fikse eller skape system i DVD-hyller, bokhyller eller liknende, det liker jeg. Og å sortere Lego. Fargesortere. Det gir meg ro. Det gir meg positiv energi.

I det daglige har jeg veldig lite orden og system. Dessverre.

Jeg går på Cipralex mot depresjon. Men den hjelper også på OCD. Og det merker jeg godt. Klart, jeg har fremdeles disse tendensene, men det er ikke så ille som før. Det er ikke så nøye lenger. Før måtte alt være perfekt når jeg fikk besøk, men nå må det bare være greit nok. Klær trenger ikke å matche lenger. Det kan være bare akkurat passe nøye. I alle fall på en god dag. Med Cipralex klarer hjernen min å roe ned OCD-tendensene, og skjønne at det er bra nok sånn som det er. Kanskje.