Indre uro og sliten

Ja, tja, tittelen på dette innlegget er kanskje litt misvisende. Det høres ut som om jeg sliter mye med indre uro. Og jeg vet egentlig ikke om jeg gjør det. Men samtidig så virker det som om konsekvensene av mye indre uro er der, uten at jeg egentlig føler særlig på den. Jeg er mye sliten og dårlig for tiden. Forrige uke ble jeg igjen slått ut av det som kanskje kan være migrene.

Fra onsdag til fredag slet jeg med hodepine med medfølgende kvalme og lysskyhet. Onsdag klarte jeg meg rimelig greit; siden jeg fikk begynnende hodepine på skolen så gikk dagen på et vis. Første dagen i en slik tredagers er det som regel kun en rolig hodepine og jeg takler greit å være med på ting. Torsdagen holdt jeg senga i et mørkt rom og vekselvis sov og hørte på lydbok. Mens på fredag sto jeg opp for sosiale aktiviteter mot kvelden.

Så gjorde jeg det dumme. Jeg var sosial tre dager på rad. Det som skjer etter så mye sosial aktivitet er at jeg blir psykisk sliten. I tillegg fikk jeg altfor lite søvn i løpet av helga. Så gårsdagen ble en sovedag. Jeg var sliten og trøtt og hadde småvondt i hodet igjen. I dag merker jeg også denne psykisk slitenheten i form av at jeg har bare lyst til å være hjemme og få gjort ting - både viktige skolerelaterte ting og "mine ting". Jeg har brukt såpass mange dager på å sove eller være sosial at jeg ligger litt etter både på skolen og på mine ting (lese bøker hovedsaklig).

Men jeg lurer litt på om jeg er sliten for tiden fordi ting - de viktige tingene, økonomi og sånn - fremdeles ikke er der de må være. Jeg føler at jeg detter litt utfor fordi ting ikke blir bedre, blir ikke rettet opp. Jeg venter og venter, men det skjer jo ingenting. Og når jeg venter på denne måten pleier jeg å falle mer og mer ut av daglige rutiner og bli mer sliten. Det ser jo unektelig ut som om det er det som skjer nå. Da jeg starta dette semesteret var jeg veldig oppegående og klar for å studere, fordi en god del ting hadde begynt å bli litt bedre. Men nå føler jeg at jeg er tilbake i vente-modus, og det takler jeg dårlig. Det må skje noe snart, så jeg ikke detter helt ned.

Jeg begynner å få mer og mer lyst til å bare ignorere verden. Det er et dårlig tegn.