AS: overfølsomhet

Et trekk ved Asperger er forhøyede sanser. Jeg har tidligere jobbet ved et botreningshjem for unge med Asperger syndrom, og der bodde det en gutt med meget god hørsel. Han satt stadig vekk og irriterte seg over pipelyder, summelyder eller liknende, men jeg kunne ikke høre de. Denne gutten klarte ikke å filtrere bort disse lydene, og ble etterhvert både irritert, sint og i noen tilfeller fysisk agressiv fordi lydene var så altoppslukene. Lillebroren min er på samme måte. Han er ekstremt var for lyder. Broren min blir gudskjelov ikke sint av lydene, men han må finne ut hvor lyden kommer fra og få stoppa lyden.

Andre kan være meget sensitiv på lukter, og må gå ut av rom hvor det er noen som har på seg parfyme. Eller så er de mer som meg; jeg eier ikke luktesans og sliter med å vite at både jeg og ting rundt meg kan stinke uten at jeg merker det og kan gjøre noe med det.

Eller så kan maten være ekkel. Kun noen spesifikke smaker eller konsistenser er ok. Noen, som broren min, spiser den samme maten hver eneste dag. Det eneste jeg merker med dette er at jeg liker ikke at forskjellige typer mat kommer borti hverandre. Og jeg er definitivt mer glad i mat som tygges enn mushy mat. Sauser, dressinger og liknende har gjennom oppveksten vært ekkelt, uansett smak, fordi det skal være oppå annen mat. Da blir det sammensetning av minst to typer mat/smaker, og det har jeg slitt med. Dette har absolutt blitt bedre i det voksne liv, og nå er jeg nesten alt-etende. Fremdeles lite glad i mushy mat, og ting som ser ekkelt ut (sjømat hovedsaklig) holder jeg meg langt unna. I tillegg liker jeg ikke at forskjellige hovedsmaksløker blandes. Dvs. for eksempel søtt og surt sammen i en matrett, eller jeg liker generelt sett ikke noe som helst søtt i maten - med mindre maten i seg selv er søtt. Jeg var veldig kresen før, men jeg kan ikke sies å være det nå lenger. Nå klarer jeg til og med å spise løk!

Jeg sliter mye med overfølsomhet på berøring. Ikke at andre tar på meg direkte (det går på noe annet enn overfølsomhet). Men følelser på huden:

Jeg har aldri likt å dusje, og det har vært mange krangler med mamma om å dusje. Men jeg liker det ikke. Jeg har ikke noe imot selve dusjingen - jeg liker å være i vann. Men jeg hater følelsen etter dusjen. Når kroppen er rå, og jeg føler at den aldri blir tørr og normal igjen. Jeg må lufttørke lenge før jeg hæler å ta på meg klær. Klarer ikke å skjønne at normale folk orker å ta på seg klær direkte på rå hud. Det er ekkelt. Håret mitt er en annen faktor ved dusjing. Vått hår. Etter dusjen. Det blir jo aldri tørt igjen. Og å ha vått ekkelt langt hår hengende ned over skuldrene føles grusomt. Å føne håret kunne jo vært en løsning, men det tar så langt tid. Jeg har funnet en fungerende løsning her; å sette opp håret i en knute med en gang jeg kommer ut fra dusjen. Og der blir det værende! Ekkelt vått hår! En sommer da jeg var kanskje 17 år var det veldig varmt og jeg badet hver dag sammen med lillesøstra til den daværende typen min. Bade er godt og gøy. Men det var det helvetes våte håret etterpå da. Etter noen dager med bading hver dag fikk jeg nok. Typen min skulle få sommerklippen av mora, med slik hårklippemaskin. Jeg ba om det samme. 14 mm (tror jeg) ble håret mitt den sommeren. Skikkelig guttesveis. Og jeg så ut som en liten guttunge. Men jeg slapp ekkelt vått hår. Det var herlig! Det er en grunn til at jeg som regel har enten hatt, eller ønsket, kort hår.

Jeg er jente. Jenter bruker hudkremer. Sant? Jeg hater hudkrem! Det er så ekkelt å ha på. De blir alltid en ekkel hinne på huden, vått og sleipt og ekkelt. Jeg skjønner ikke hvordan jenter kan bruke hudkrem opp til flere ganger om dagen. Jeg bruker det noen meget få ganger i året. Og vil det helst ikke da heller. Jeg sitter gjerne i ti minutter å masserer kremen inn de få gangene jeg hæler å bruke det. Til det er helt tørt. Klarer ikke å gjøre noe annet mens huden har krem på seg. Og enda verre er solkrem. Jeg er en kritthvit nordmann, som blir griserosa (og helt plutselig hummerrød) så fort jeg titter ut av vinduet. Solkrem er et must, egentlig, hvis jeg skal være ute i sola. Men solkrem er grusomt. Det er umulig å gni det helt inn i huden, så det blir som et tykt lag med ekkel sleip krem som konstant er på huden. Jeg vil ikke bevege meg, komme borti noe, eller ta på noe, fordi da merker jeg ekstra godt denne ekle kremen. Jeg lar helst være. Men jeg er blitt litt voksen, og prøver å være flink. Og sminke klør. Derfor bruker jeg bare det mest nødvendige (foundation og blush) for å dekke over særdeles stygg hud. Jeg skulle gjerne latt være denne sminken også, men huden min ser ikke bra ut.

Jeg sliter også mye med forskjellige typer stoffer mot huden. Helst skulle jeg gått i koseklær hele tiden. Noe jeg forsåvidt nesten gjorde da jeg var yngre. Noe av det verste jeg visste da jeg var liten var skjerf. Stikkende, kløende ullskjerf. Jeg er fremdeles veldig skeptisk til skjerf. De gjør som regel at jeg klør ihjel haka og halsen min. Ullklær og andre typer ull-liknende stoffer som klør er veldig slitsomme for meg. Jeg klør meg halvt ihjel på kort tid. Jeg må ha på en tynn bomullsgenser under strikkagensere for at det skal være holdbart. Jeg har ingen oversikt over hvordan type stoffer som klør, for det er de aller fleste. Jeg klør av det meste rett og slett. Og jeg takler ikke helt å ha klær tett inntil halsen, vil helst ha relativt stor utringing. Og helst ikke lenger enn 3/4 ermer. Ellers blir det for innestengt, og det er i veien, plagsomt. Dette med lite klær og at varme klær (spesielt) klør, passer dårlig til norsk vinterklima.

Jeg klør alltid. Overalt. Klær klør, sminke klør, tørr hud klør, alt klør. Derfor ender jeg opp med småsår og uren hud overalt. Og det gjør det jo bare verre, for det klør også. Alt klør!

En annen ting; finnes det noen andre enn meg i hele verden som plages med kalde ører? Mine er nesten alltid kalde, og jeg må varme de. Folk jeg har snakket med merker ingenting til ørene sine. De bare er der. Mine må alltid berøres for å varme de opp. Det ser rart ut. Men de er jo så kalde!

For alt jeg vet så er mye av dette normale sensoriske reaksjoner. Men det virker da ikke som om folk plages med dette på lik linje som meg.

TBT: Utepils

Siden det er vår og tid for utepils, så blir ukens throwback-thursday bilder fra en herlig utepils i april 2012. Vi bodde på Grønland, og benyttet oss av den fine Teaterplassen. Sol i trynet, kaldt drikke i glasset og fine folk. Good times!

OwlCrate: Writers block

Månedens OwlCrate ankom endelig i går. Denne månedens tema var "writers block", og er nok ikke like "meg" som de to foregående månedene.

Månedens bok er The Serpent King av Jeff Zentner. Jeg har ikke hørt om denne boken før, men det blir spennende å lese den. I tillegg til boka var det en "642 tiny things to write about"-skrivebok og en veldig god penn formet som en fjærpenn. Og noe så praktisk som et par fancy sokker med boktitler som har vært forbudt opp gjennom tidene; en sokk med titlene og den andre hvor titlene er sensurerte. Og en pakke med tre buttons.

Alt i alt en grei crate, med veldig brukbare ting (sokker, penn). Nå må jeg bare bli ferdig med forrige måneds bok slik at jeg kan starte på denne.

Currently reading

Normale folk har gjerne en bok de leser liggende på nattbordet sitt. Én bok. Kanskje to. Jeg har mange bøker på en gang. Det er visst litt likt som strikkeprosjekter. De som strikker har gjerne flere prosjekter på en gang, fordi de trenger forskjellige strikkeprosjekter til forskjellige humør eller gjøremål. Jeg er slik med bøker. Jeg har en bok for lettlesing på bussen, en vanskelig bok jeg leser når jeg er i humør til å bli utfordret litt, en norsk bok for når jeg ikke orker å lese på engelsk, og så videre. Akkurat nå har jeg mange bøker jeg leser.

Norsk:
Johan Harstad: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?
Johan Harstad: Ambulanse

Engelsk lettlest:
Emily Henry: The Love that Split the World

Lydbok alene:
Jojo Moyes: After You

Lydbok med Anders:
Andy Weir: The Martian

Høytlesing med Anders:
Douglas Adams: Haikerens guide til galaksen 

Kindle på mobilen når jeg kjeder meg:
Jake Lingwall: Freelancer

Klassikere for skole og for å bli utfordret:
William Shakespeare: Hamlet
Dante Alighieri: The Divine Comedy
Virgil: The Aeneid

Noe sier meg at jeg burde fullføre noen bøker snart. Ikke bare begynne på nye bøker hele tiden. 

Hvordan er du? Leser du mange forskjellige bøker på en gang? Leser du noen gode bøker for tiden?

AS: OCD-ish

Jeg trenger egentlig at alt rundt meg ser perfekt ut. Jeg mener tellekanter! Alt perfekt linet opp på sin riktige plass. På millimeteren. Jeg liker ikke uregelmessigheter. Jeg er veldig observant på detaljer. Og alt skal være riktig! Både på millimeteren og den helt riktige fargenyansen. Jeg har veldig godt fargesyn. Og er veldig nøye på om farger matcher eller ikke. Hvis ikke alt er perfekt kan det like gjerne bare være kaos, fordi det blir for rotete i hodet mitt.

Jeg er veldig glad i mønster. Både fordi mønster ser fint ut, og fordi jeg blir fascinert av det. Ser jeg mønster blir jeg glad. Jeg kan finne mønster i mye forskjellig. Bilnummere eller telefonnummere blir ofte satt i et mønster av meg, og finner jeg ikke et mønster som kan passe så liker jeg det ikke. Konkrete mønster i for eksempel et sofastoff gjør ofte at jeg følger mønsteret med øynene igjen og igjen og igjen, og gjerne med fingrene hvis jeg ikke føler meg for dum av å gjøre det. Det er nok dette ønsket om og jaget etter mønster som gjør at jeg er glad i puslespill, at matteoppgaver kunne være gøy, at jeg stadig vekk tar Mensa-tester uten egentlig å være interessert i resultatet. Jeg er flink når det gjelder mønster. Mønster-oppgaver er lett, og det gir en god følelse av mestring.

Mønster som brytes er veldig irriterende, stygt, plagsomt. Som hvis jeg har en TV-serie på DVD og logoen på ryggen på én av dem er skjevt plassert i forhold til de andre. Noen Disney-klassikere har pappcover, mens andre ikke. Jeg vil jo ikke fjerne pappcover heller, fordi jeg liker pappcoverne, men det irriterer meg at de er forskjellige.

Spiller jeg brettspill så må jeg legge alle kuber eller spillefigurer i rette linjer eller stable de pent. Og på brødskiva må pålegget smøres helt jevnt ut over hele skiva, helt ut i kantene.

Jeg har ikke OCD, absolutt ikke. OCD er en alvorlig lidelse.

Jeg har bare tendenser. Jeg liker at alt er perfekt. Og får jeg det ikke perfekt kan det være det samme. Svart eller hvitt. Ingen mellomting. På grunn av dette burde jeg egentlig vært en skikkelig minimalist. Hjemmet mitt burde sett ut som en visningsklar leilighet. Det hadde vært herlig. Da kunne hodet mitt vært rolig. Men jeg er jo en samler, en nesten-hoarder, og jeg har katter som er glade i å rive ned alt. Leiligheten min er derfor veldig, veldig rotete. Det stikk motsatte av hva jeg liker og trenger.

Det samme gjelder klær. Hva jeg har på meg. Helst skal alt matche perfekt. Samme fargene og fargetonene. ingen mismatch. Ikke mønster som skjærer med andre mønster. Har jeg en dårlig hårdag (som jeg mer eller mindre alltid har) så kan like gjerne hele meg se jævelig ut.

Denne OCD-ish-en gjør at jeg er veldig glad i system. Og å sortere. Alfabetisere, fargesortere, sortere etter størrelse og så videre. System er lik en glad hjerne. Jeg vil helst ha alt i en eller annen form for system. Godt at jeg synes det er gøy å sortere. Jeg hater å rydde, men å fikse eller skape system i DVD-hyller, bokhyller eller liknende, det liker jeg. Og å sortere Lego. Fargesortere. Det gir meg ro. Det gir meg positiv energi.

I det daglige har jeg veldig lite orden og system. Dessverre.

Jeg går på Cipralex mot depresjon. Men den hjelper også på OCD. Og det merker jeg godt. Klart, jeg har fremdeles disse tendensene, men det er ikke så ille som før. Det er ikke så nøye lenger. Før måtte alt være perfekt når jeg fikk besøk, men nå må det bare være greit nok. Klær trenger ikke å matche lenger. Det kan være bare akkurat passe nøye. I alle fall på en god dag. Med Cipralex klarer hjernen min å roe ned OCD-tendensene, og skjønne at det er bra nok sånn som det er. Kanskje.

Høytid = brettspilling

Både jul og påske er tid for brettspilling. Og andre helligdager, fridager og ferier... Rett og slett er mye fritid tid for brettspilling. I påskeferien har det selvsagt blitt spilling. Fra gode gamle klassikere som Scrabble med mamma, til spill som fremdeles er under utvikling med svigerbror. Brettspill er gøy!

For min del er det lite som sier "påskestemning" (annet enn kanskje å se bilder fra et "påskepyntet" og TG-klart Vikingskipet og høre Rosa Helikopter), og jeg feirer egentlig ikke påske. Jeg synes det er fint med en ferie på vårparten, selvsagt, men for min del er påske kun ferie og godis-tid. Ferie med tid til familie og venner, tid for sosialisering, avslapping og kos, og tid for å spise godterier og spille brettspill. Det er påske for meg.

I morgen er det tilbake til hverdagens kjas og mas, men jeg får en "myk overgang" med brettspilling på timeplanen allerede i morgen. Med gode venner fra skolen og studentforeningen Alexandria. 

Spilte du kortspill eller brettspill i påsken?

Mange nye spill i samlingen!

Påskekos med banankake, vanilje-Cola og StoneAge.

AS: Obsession

Jeg har tidligere skrevet innlegg om Asperger og samlemani. Denne måten vi blir opphengt i kan også sees på andre måter. For eksempel slik jeg opplever det når jeg bare MÅ fullføre noe. Jeg må fullføre før jeg kan begynne på noe nytt. Et prosjekt som må bli ferdig. Noe jeg driver med som ikke kan settes til siden, knapt nok for dobesøk eller matpause. Selvsagt kun morsomme (i mine øyne) oppgaver som får meg inn i denne altoppslukende sonen.

Hvis jeg ikke får sitte med oppgaven til den er fullført blir jeg irritert, sint, frustrert, og klarer egentlig ikke helt å få tankene bort fra det jeg holdt på med. Får jeg sitte og jobbe med det så lenge jeg vil selv, så gjør jeg det til jeg blir helt utslitt. Det er gjerne noe fysisk som stopper meg; meget ømme skuldre eller vondt i korsryggen (prolaps). Viktige oppgaver som blant annet skole får meg ikke ut av denne "sonen".

Og det er de teiteste tingene som får meg helt besatt... Sortere Lego, pusle puslespill, et eller annet ryddeprosjekt som jeg finner på midt på natten og absolutt MÅ fullføre før daggry, perle på plate (Hama) - sånn barn leker med, og andre tullete ting. Ikke noe viktig. Aldri noe viktig. Gjerne forbundet med sortering eller system.

Spesielt opplever jeg dette når jeg sorterer Lego. Jeg kan ikke gjøre noe annet før jeg er ferdig. Selv om det tar dagevis. En gang satt jeg med Lego-sortering på egenhånd, mens Anders var på jobb eller noe. Jeg skulle egentlig ordne meg og dra på skolen. Jeg utsatte og utsatte og utsatte å ordne meg. Jeg måtte bare sortere litt til. Så jeg utsatte videre. Sorterte videre. Og plutselig var det ikke mer tid til å ordne seg om jeg skulle rekke skolen. Men jeg fortsatte å sortere likevel. Og tiden for å løpe til bussen kom og gikk. Jeg måtte bare sortere litt til! Var jo straks ferdig. Nesten iallefall. Det føltes hypnotiserende. Røde klosser i den posen, de få grønne som er i en liten pose, alle de altfor mange kjedelige svarte eller grå bitene i hver sin pose. Noen fine orange eller mørkerød innimellom, og en og annen minifigur. Måtte sortere videre. Og før jeg visste ordet av det hadde jeg sortert bort hele skoledagen også. Men jeg ble ferdig da! Det var det viktigste!

Denne påsken pusler jeg puslespill. Og jeg merker den samme dragningen mot å gjøre seg ferdig med puslespillet før noe annet kan gjøres. Puslespillet på 500 biter ble gjort fort ferdig. Så enkelt som bare det. Noen timer en kveld. Men dette på 1000 brikker, som strengt tatt heller ikke burde være noe vanskelig å fullføre, tar altfor lang tid. Masse vanskelig fyrverkeri. Jeg har måttet avslutte dagen to netter på rad uten å få fullført. Jeg må gjøre ferdig.

Jeg må dessverre legge meg nå, uten å ha fullført puslespillet mitt. Det gjør meg trist. 

TBT: The Gathering

Påske er TG-tid. Jeg husker ikke lenger hvor mange år jeg har tilbrakt påsken i Vikingskipet, men det har nå blitt endel. De siste tre gangene jeg var der var jeg frivillig i KANDU. Sist gang jeg var der var i 2012. Jeg hadde det ikke videre bra denne påsken, og tilbrakte mer tid ute i Hamar og omegn på GeoCaching-turer enn inne i hallen. Dette er også grunnen til at jeg de siste årene ikke har tatt turen, selv om jeg savner The Gathering hver gang det begynner å nærme seg påske. Og hver gang jeg hører sanger som Rosa Helikopter.

ID-kortet mitt. Med 2012-temaet At the end of the Universe.

Neon-orange uniform. Særdeles skrikende. Alt er bedre enn svart!

Stille før stormen. Og stor hval i taket!

Vi delte ut masse smågodt til deltakerne.

Noen satte meg til å lage mat. Jeg kan ikke å lage mat!

Stinn brakke. Det eneste hall-bildet jeg tok dette året. Slapt av meg.

AS: sosial brainfreeze

Når jeg er i en sosial situasjon går hjernen min amokk. Jeg tenker tusen tanker på en gang. Likevel domineres samtalen av pinlig taushet, og blir jeg spurt om noe helt dagligdags som "hva har du gjort i helgen" så føles hjernen min totalt tom. Hjernen er for opptatt av tusenvis av gale tanker, så den stopper å fungere.

Typisk tankevirksomhet i løpet av få minutter i en sosial situasjon hvor samtale er viktig (leses i høyt tempo og uten stopp eller pustepauser, slik det er i hodet mitt):
Hva skal jeg si nå, hvordan skal jeg reagere på hva h*n sier, hvordan skal jeg stå/sitte/bevege på meg, skal jeg smile eller le, eller kanskje se sint ut, ser jeg faktisk sint ut om jeg skjønner at jeg skal se sint ut, viser ansiktet mitt det jeg ber det om å vise, jeg må huske å se på h*n innimellom, øyekontakt er viktig selv om jeg ikke liker det, hvordan ser jeg ut, synes h*n at jeg ser rar ut, pass på å ikke fikle, for all del ikke plukk på huden eller bit innsiden av kinnet, men huden klør, det er et hårstrå som kiler nesa, vis interesse for hva h*n sier, selv om det kanskje ikke er ditt favorittemne, kom med en tilbakemelding, kom med riktig tilbakemelding, nei faen i helvete der vet jeg ikke hva jeg skal svare, ånei nå er det pinlig taushet, det er min tur til å si noe men jeg vet ikke hva, øyekontakt, noe skjer rundt meg, pass på å ikke bli distrahert, faen ble distrahert, nei nå glemte jeg å ikke bite meg i kinnet og det gir dumme grimaser, faen nå synes sikkert h*n jeg ser ekkel ut, hva skal jeg si nå, hva skal jeg si, hva skal jeg si, høres dette dumt ut, ja faen kan ikke si det, må si noe annet, men hva, ikke det heller, pinlig taushet igjen, faen, biter og fikler og, konsentrer deg, øyekontakt, smil, si noe, hva som helst, rett opp ryggen, vær oppmerksom, prøv å del hva du har i tankene dine, men i svarte det er jo bare kaos i tankene og jeg finner ikke frem til den delen av hjernen hvor svarene befinner seg, oi svarte avvisende fordi jeg ikke fikk kontakt med den delen av hjernen, smil og lat som ingenting, pjuh h*n snakker fremdeles, prøve å følge med men nå har jeg gått glipp av noe mens tankene surret, skal jeg si at jeg ikke fikk det med meg eller late som ingenting, vil jo ikke virke fjern og gi beskjed om at jeg ikke følger med, prøver jo å følge med, nei nei nei nei nei nei min tur til å si noe, jeg bare stammer, og finner ingenting å si, dette går til helvete, kan den helvetes bussen komme snart så vi slipper å snakke mer, sjekke rutetid, sjekke mobil, se overalt ellers enn h*n, nei nå lagde jeg rare lyder, håper h*n ikke merket det, faen h*n lurte på hva lyden var, hva skal jeg si, hvorfor kan jeg ikke finne den delen av hjernen hvor alle samtaleemnene befinner seg, jeg leter men det virker helt tomt i hjernen, husker ingenting, og bussen kommer ikke, og det er pinling taushet for ørtende gang, og jeg fikler, og glemmer øyekontakt, og slutt å fikle, se på h*n, si noe, hva som helst, h*n synes jeg er gørrkjedelig, h*n kjeder seg, h*n vil aldri ha noe mer med meg å gjøre, h*n synes jeg er rar, jeg er rar, faen jeg må huske å samtale, ikke samtale inne i hodet mitt, samtale med h*n, hva sa h*n nå, jeg må svare, nei nå sa jeg noe rart igjen, ler det bort, det er tryggest, sier noe annet rart, i alle fall sier jeg noe, bedre enn pinlig taushet, sjekker mobilen uten å tenke over det, begynner å se etter nytt på appene mine, tenker ikke over at jeg trykker, faen det er uhøflig å trykke på mobilen når man skal være sosial, husk det, bort med mobilen, øyekontakt, husk øyekontakt, alle lydene rundt meg er masete, jeg blir distrahert, hodet snur seg automatisk etter lyder og bevegelser, faen jeg virker ukonsentrert og uhøflig og uinteressert, dette har gått til helvete for altfor lenge siden, og vi har bare stått her noen minutter.

Denne indre samtalen jeg har skrevet her er det som skjer akkurat i den sosiale situasjonen. Jeg har tilsvarende kaotiske tilstander før jeg vet at jeg skal i en sosial situasjon, og etter den sosiale situasjonen er ferdig - da må jo alt analyseres til døde og så må jeg angre på tusen ting jeg sa eller gjorde, og da, DA klarer jeg å finne ut hva jeg burde sagt eller svart. Men da er det for sent. Og jeg kan gjerne bruke dagevis på å tanke gjennom en få minutter lang sosial situasjon. Og kommer tilbake til den ved senere anledninger, med nye tanker, nye ting jeg burde sagt eller gjort. Og selv om det var en totalt latterlig liten og kortvarig sosial situasjon, så blir den hengende ved meg lenge, lenge etterpå.

Slik er alle sosiale situasjoner for meg. Det er slitsomt. Jeg føler meg totalt evneveik. Jo lenger en sosial situasjon er, jo roligere blir jeg, men det betyr ikke at jeg har stort bedre kontroll. Og jeg blir sliten. Det er kanskje ikke så rart med såpass mye tankevirksomhet.

AS: forklarende

Jeg har fått mange kommentarer om at jeg ikke virker Asperger. At jeg virker normal. Og fått spørsmål om hva jeg sliter med, eller hva jeg merker til denne diagnosen. Derfor vil jeg forsøke å skrive litt om det. Men jeg tror ikke det holder med ett lite innlegg. Det er mange deler ved Asperger jeg virkelig ER, og andre kjennetegn som er delvis meg, men som kanskje mange andre uten diagnosen kjenner seg like godt igjen i.

Jeg fikk diagnosen etter rimelig kort tid og med rimelig lite bakgrunnsundersøkelse (kun egenvurdering + et barndomsvitne) av psykologen. Jeg har mange trekk som passer godt til diagnosen, men jeg er også veldig høytfungerende. Jeg har en lillebror som også har diagnosen, og psykologen mente det var stor sannsynlighet for at faren min også har det - ut fra beskrivelsene mine av han. Asperger er arvelig/genbetinget, og har en i søskenflokken fått diagnosen er det sannsynlighet for at fler har det. Dette  kombinasjon med egenvurdering, hennes vurdering av meg, nevropsykologisk undersøkelse og intervju av et barndomsvitne, gjorde at psykologen mente at diagnosen stemte.

Jeg vil starte en serie av innlegg hvor jeg beskriver deler av meg som stemmer helt eller delvis med diagnosen min, og som forhåpentligvis forklarer litt om hva jeg sliter med i hverdagen. 

Jeg har forsåvidt allerede skrevet ett innlegg om et trekk, nemlig samlemani. Les innlegget her.

Så hvis du er interessert i hvordan jeg og hjernen min fungerer, eller hva Asperger er, så følg med!

Ozi til pusehimmelen

Lille slåsskjempen i nabolaget. Små sår og krammer ble det titt og ofte.

Verdens beste venn i vonde stunder har dessverre måtte forlate oss i dag. 

Ozi var en kosepus uten like, og kom alltid for å trøste når jeg gråt. Hun kom riktig nok også alltid når det var grilling om sommeren, da hun alltid fikk smake litt god biff.

Hun ble 14 år og 10 måneder, og var frisk og fin helt til slutten. Dessverre ble hun gammel til slutt, og nyresvikten hun fikk var det ingen ting å gjøre med.

Hun er allerede savnet.

Min første opera

I dag har vi hatt en skikkelig luksus-dag. I alle fall jeg. Mye (trøste)shopping, god thai-middag på Risbollen og en tur i operaen er ikke helt hverdags for tiden. Operaen vi så var Elysium, en ny, norsk sci-fi-opera. Og siden jeg har hatt nedetid så var det først i dag jeg fikk nyte den gode vårvarmen som har kommet de siste dagene. Jeg koste meg i bare en florlett 3/4-erms topp på overkroppen, selv om det ble litt kjølig i skyggene. Og etter operaen ble det årets første softis.

Jeg har som sagt hatt nedetid, og nedetid resulterer ofte i et stort shoppebehov. I natt browset jeg nettbutikker i noen timer, uten å finne noe særlig spennende. I dag var det fysiske butikker som gjaldt. Det var mye kjedelig i klesbutikkene; alt er jo mørkt og trist selv om det er vår og burde være lyst og fargerikt. Så jeg kjøpte meg mange fine fargerike penner og tusjer i stede. Og litt jenteting: smykke, hårfarge, strikker. Til slutt fant jeg en fin (fake) skinnjakke til en ok pris, og siden jeg har est ut de siste månedene så trengte jeg en ny vårjakke, så, da ble den min. (Bilder av shoppingen nederst i innlegget.)

 

Elysium

Vårt første besøk i den Norske operaen ble dessverre en skuffelse. Elysium er sikkert en grei opera, for folk som har ekstremt god hørsel. Jeg hørte knapt at de sang store deler av operaen, og når jeg først hørte noe så var det så svakt at det var umulig å skjønne hva de sang. Det var gudskjelov tekstet, for selv om operaen var på engelsk så måtte jeg lese teksten hele tiden for å få med meg handlingen. Selve stykket var også rimelig langtekkelig og søvndyssende. Lite som skjedde, og lite spenning i musikken. Det kan selvsagt være at jeg absolutt ikke har peiling, men det minner jo på en måte ganske mye om en musikal - og det har jeg sett mye av. Men det var gøy å ha vært i operaen og opplevd opera på scenen.

Spente før forestilling.

Fancysmancy kunst/arkitektur inne i operahuset.

På Risbollen.

Som alltid nydelig mat på Risbollen.

Sharpies og kule merkelapper.

36 fine fargerike penner.

Fruity ørepynt og kjede fra Glitter.

10 kr for softis på Narvesen. Vi lot oss lure.

Roald Dahl: The BFG

Neste storfilm ut av den mesterlige Steven Spielberg er filmadaptasjonen av Roald Dahls The BFG (SVK på norsk). Jeg gleder meg veldig til denne filmen. Spielberg er en av verdens beste filmskaperne, og Dahl var en veldig god forfatter. Men jeg måtte jo lese boka før jeg kunne se filmen.

The BFG handler om barnehjemsbarnet Sophie, som en våkenatt får øye på en kjempe utenfor vinduet. Den store vennlige kjempen tar henne med seg til landet der kjempene bor. Der blir hun godt kjent med den store vennlige kjempen og får innblikk i den stygge realiteten til de andre kjempene.De andre kjempene er mye større enn den store vennlige kjempen, og de spiser mennesker - helst barn.

Først av alt må jeg si at jeg digget virkelig språket til den store vennlige kjempen. Han har lært seg å lese selv, og er derfor mye mer velartikulert enn de andre kjempene - men han stokker om på ord og bokstaver. Det gir mye moro, spesielt med rare vrier på typiske "sayings" (ordtak eller snakkemåter). Historieforløpet er forholdsvis etter oppskriften, men The BFG er likevel både spennende, morsom, søt og koselig. Etter å ha lest boka gleder jeg meg enda mer til filmen!

Oppsummert: Spenning og moro for barn i alle aldre - også de av oss som visstnok skal være voksne.

Indre uro og sliten

Ja, tja, tittelen på dette innlegget er kanskje litt misvisende. Det høres ut som om jeg sliter mye med indre uro. Og jeg vet egentlig ikke om jeg gjør det. Men samtidig så virker det som om konsekvensene av mye indre uro er der, uten at jeg egentlig føler særlig på den. Jeg er mye sliten og dårlig for tiden. Forrige uke ble jeg igjen slått ut av det som kanskje kan være migrene.

Fra onsdag til fredag slet jeg med hodepine med medfølgende kvalme og lysskyhet. Onsdag klarte jeg meg rimelig greit; siden jeg fikk begynnende hodepine på skolen så gikk dagen på et vis. Første dagen i en slik tredagers er det som regel kun en rolig hodepine og jeg takler greit å være med på ting. Torsdagen holdt jeg senga i et mørkt rom og vekselvis sov og hørte på lydbok. Mens på fredag sto jeg opp for sosiale aktiviteter mot kvelden.

Så gjorde jeg det dumme. Jeg var sosial tre dager på rad. Det som skjer etter så mye sosial aktivitet er at jeg blir psykisk sliten. I tillegg fikk jeg altfor lite søvn i løpet av helga. Så gårsdagen ble en sovedag. Jeg var sliten og trøtt og hadde småvondt i hodet igjen. I dag merker jeg også denne psykisk slitenheten i form av at jeg har bare lyst til å være hjemme og få gjort ting - både viktige skolerelaterte ting og "mine ting". Jeg har brukt såpass mange dager på å sove eller være sosial at jeg ligger litt etter både på skolen og på mine ting (lese bøker hovedsaklig).

Men jeg lurer litt på om jeg er sliten for tiden fordi ting - de viktige tingene, økonomi og sånn - fremdeles ikke er der de må være. Jeg føler at jeg detter litt utfor fordi ting ikke blir bedre, blir ikke rettet opp. Jeg venter og venter, men det skjer jo ingenting. Og når jeg venter på denne måten pleier jeg å falle mer og mer ut av daglige rutiner og bli mer sliten. Det ser jo unektelig ut som om det er det som skjer nå. Da jeg starta dette semesteret var jeg veldig oppegående og klar for å studere, fordi en god del ting hadde begynt å bli litt bedre. Men nå føler jeg at jeg er tilbake i vente-modus, og det takler jeg dårlig. Det må skje noe snart, så jeg ikke detter helt ned.

Jeg begynner å få mer og mer lyst til å bare ignorere verden. Det er et dårlig tegn.

Read-a-thon: Horror/suspense

Jeg har fullført årets tredje read-a-thon med to bøker. Jeg hadde egentlig bare planlagt å lese én, men den ble jeg jo ferdig med på to dager, så da måtte jeg jo lese mer! Den andre boka ble jeg også tidlig ferdig med, men jeg lot være å starte på en tredje. De to bøkene jeg valgte å lese for denne månedens read-a-thon var gode klassikere innen horror-sjangeren, nemlig Carrie av Stephen King og Rosemary's Baby av Ira Levin. Bøker som begge er filmatisert flere ganger. Jeg har ikke sett TV-versjonen av Rosemary's Baby enda, så den må jeg snart få sett. Jeg liker å lese bøker med filmadaptasjoner. Også når jeg har sett filmene på forhånd. Så det var gøy å lese begge disse to, selv om de egentlig ikke er særlig skumle.

Skrekk er en av mine favorittsjangere innen film, og jeg kan godt like å lese det også. Jeg leste endel skrekkbøker da jeg var yngre (bodde iallefall hjemme hos mamma og pappa enda). Mamma og pappa sin boksamling innehold rimelig mange bøker i denne sjangeren, mange av dem kjente og kjære titler innen skrekkfilm: Alien-serien blandt annet. Jeg likte Amityville Horror veldig godt! Den var så creepy at jeg ble litt mørkredd mens jeg leste den. Jeg fikk etterpå den daværende typen min til å lese den, og han ble vettaskremt - han liker ikke horror i det hele tatt. Jeg har flere gode skrekkbøker å lese, men jeg rakk ikke flere i denne omgang. En jeg grugleder meg til er Sphere av Michael Crichton. Denne er også filmatisert, og jeg sliter med å sove hver gang jeg har sett filmen. Det hadde også vært gøy å gjenlest Jura-parken av samme forfatter. Jeg synes nemlig at Jurassic Park er en særdeles skummel film! Og boken bak er god.

Har du lest noen gode og skikkelig skumle bøker som du kan anbefale?

Neste read-a-thon er gjenlesning, og jeg har planer om å starte på Narnia-serien. Det blir et koselig gjensyn det!

Vårsesongen er gang

Endelig er det sesong for loppemarked igjen! Årets sesong startet tidlig, kanskje fordi påsken er tidlig i år. Denne helgen har det vært to loppemarkeder i Oslo; Hasle Skole og Tonsenhagen Skole. Det har kanskje vært noe bakgårdssalg og slikt også, men det er kjedelige greier. Dessuten så er det greit å vite at pengene går til en god sak; nemlig til skolekorpsene. Vi dro selvsagt på begge loppisene denne helgen. Dessverre var jo hele Oslo også på disse to. Loppemarked-start er som regel veldig populært, og når det er kun to loppiser å velge mellom blir de to veldig fulle. Vi hadde med oss flere venner, noe som gjorde det hele litt masete da alle ville forskjellige ting til enhver tid. Men det var gøy likevel, og vi fikk shoppa litt. Og kost oss med et kakestykke og god Ninja-brus. Anders ble dessverre dårlig etterhvert, så vi måtte dra hjem. Vi hadde fått sett det vi ville, men jentene som var med oss ville se auksjonen. Det klarte de fint på egenhånd, og kjøpte til og med noe (kasse med gammel julepynt).

Jeg fikk med meg en god stabel av bøker - selvsagt. Jeg er veldig godt fornøyd med å finne engelske utgaver av populære engelske barnebokklassikere. Og jeg fant den første Pelle og Proffen-boka, som jeg har på pensum i år. Vi skal ha bad-taste-party snart, så vi fikk med oss litt snacksy klær og tilbehør også. Jeg kjøpte meg en særdeles fin bluse med gedigne puff-ermer og innebygd tørkle i brystlomma samt en orange paljett-veske.

Nå må vi dessverre vente til etter påskeferien for neste loppis-helg, men da braker det løs med gode loppemarked-helger. 

Bildet yter ikke blusen rettferdighet.

Bokfangsten min.

Loppemarked på Hasle Skole.

Johan Harstad: Darlah

Denne boken har jeg hatt lyst til å lese lenge. Jeg har hørt veldig mye bra - veldig bra - om Johan Harstad, og denne boken har blitt kåret til tidenes beste ungdomsroman. Darlah har også vunnet Brageprisen. Boken går under skrekk-sjangeren, og foregår på månen. Og jeg har jo som mål i år å lese fler norske bøker. Alt i alt mange gode grunner for å lese denne boken.

I Darlah møter vi tre ungdommer fre henholdsvis Norge, Frankrike og Japan, som vinner den gjeveste prisen i hele konkurransehistorien. Nemlig en tur til månen. Sammen med erfarne og gode astronauter skal de tilbringe 172 timer på månebasen Darlah 2. Allerede før avreise opplever de skumle ting de ikke kan forklare. Tegn på at de kanskje ikke burde bli med på denne reisen ut fra jordens atmosfære.

Darlah er en spennende og god bok, full av fakta - og kanskje ikke fullt så sanne "fakta" - om NASA, månelandingen i 1969, Area 51 og wow-signalet. Boken er full av referanser til filmer, tv-serier og bøker innen skrekk- og sci-fi-sjangeren. Dette gjør at Darlah føles som en hyllest til disse sjangerene. Spesielt følte jeg på stemningen fra Alien-filmene da jeg leste denne boken. Harstad er også flink til å overraske, noe han absolutt klarer i denne boken.

Oppsummert: Liker du Alien-filmene og andre liknende skrekk-sci-fi-filmer, så er denne boken virkelig herlig. Bærer preg av at den er for ungdom.