Dette er et vanskelig innlegg å skrive. Etter tre og et halvt år med særdeles mye urolighet og krangling føles det på en måte feil å skrive om trygghet og ro som han skaper for meg. Og det er jo absolutt ikke en vane enda - jeg er ikke trygg på at det vil fortsette, men jeg føler endel på det for tiden og vil derfor skrive om det.
Jeg er alene hjemme nå. Ikke så rart; Anders jobber 8:00-15:00 hver dag. Han er sjelden hjemme før klokka har blitt fire. Frem til da må jeg være alene, klare meg selv. Og det jeg sitter igjen med da er urolighet, trang etter tryggheten han kan gi meg, savn etter en (han) å være med, ensomhet. Jeg sover ofte til langt på dag, fordi da går dagen fortere. Jeg skal bli flink til å våkne tidligere, men det er vanskelig når kropp og hue føles kaotisk når han ikke er der for å roe meg ned. Jeg ligger i senga til han kommer hjem, slik at jeg slipper å støte på ting som kan få meg i enda mer ubalanse (rot, jeg mister noe i gulvet, ødelegger noe, = jeg faller sammen). Jeg leser. Da går tiden fortere. Til han er der igjen og kan hjelpe meg.
Han begynner å være den rolige motpolen jeg trenger å lene meg til når det stormer som verst i meg. Han begynner å kjenne meg og se og skjønne når jeg trenger støtte. Selv om det kanskje er eviglangt igjen, så merker jeg gode endringer. Jeg vil nevne noen småting han gjør, som gjør meg roligere...
Kanskje det viktigste han gjør er når hodet mitt begynner å stresse, når det fremdeles er i startfasen, og han klarer å holde rundt meg en liten stund, skjerme meg for omverdenen, snakke rolig med meg, og kanskje klarer han å finne en løsning for meg eller bare få roet meg ned slik at jeg selv kan se en løsning. Det er bare snakk om de små stormene nå, de store er vanskeligere.
Han har begynt å gjøre som jeg har sagt at hjelper når de små stormene blir større og nærmest umulig å komme seg ut av; finn på noe nytt, gjør noe nytt, vis handling (ikke bare snakk). Være det seg å bygge et barndommens fort hvor alt skal være trygt inni, eller rydde og ordne badet og tenne masse levende lys slik at jeg skal tørre/orke å ta en dusj.
Han ordner de store skumle for meg. Det vil si at han har kontakt med sjefen min (angående sykmelding og hvorfor jeg er sykmeldt og ikke tar kontakt selv), han har kontakt med psykologkontoret og ordner både sykmelding og sovemedisin til meg, han betaler regningene mine for meg, og så videre. Slike viktige ting, som gjerne krever telefonkontakt stresser meg sykt mye, og jeg fikser de ikke selv, jeg ignorerer de heller!
Piller. Han passer på at jeg tar pillene mine hver dag. Riktignok bare D-vitamin og sovemedisin, men de er viktige nok de - og jeg klarer ikke å huske på (eller bry meg nok om) de selv. Allergimedisin klarer jeg som regel å huske selv, siden jeg "dør" uten de på denne tiden av året.
Jeg sliter mye med å sovne for tiden (ergo sovepiller), og det prøver han å hjelpe meg med. De tre siste kveldene har han lest for meg på senga. Vi finner senga kanskje en time før vi må sove, legger oss tett inntil hverandre, og så leser han for meg en god stund. Han leser Hobbiten, på engelsk til og med. Etterhvert legger vi oss ordentlig og sier natta. Med sovemedisin og høytlesing har jeg de siste tre nettene sovnet rimelig fort, og har sovet hele natta uten oppvåkning eller mareritt/vonde drømmer.
Småting i hverdagen som viser at han kjenner meg. Det er sikkert mange ting, som jeg ikke legger merke til. På lørdag hadde vi lasagne til middag, med salat til. Da jeg ville ha porsjon nummer to spesifiserte jeg hvordan han skulle legge maten på tallerkenen (hvor lasagnen skulle ligge og hvor salaten skulle ligge, slik at det ikke ble blandet lasagnerester i salaten - typisk Asperger vil ikke at forskjellig mat skal komme borti hverandre), hvorpå han kommenterte med et smil at det visste han selvsagt! Jeg vet ikke om det er slurv som gjør at han ikke tenker over det til vanlig, eller om det er en ny oppdagelse for han at det er sånn jeg vil/trenger å ha det, men han gjorde uansett riktig denne gangen - og han viste at han forstår og bryr seg om hvordan jeg fungerer. Slike småting vil jeg gjerne se mange av, og kanskje kommer de etterhvert.
Han hjelper til med så mye hver dag. Han lager mat, han vekker meg eller setter på vekkerklokke for meg, han rydder, han finner noe jeg kan lese på mens han er på do, han passer (iallefall når han selv husker det) på at jeg drikker nok, skal vi ut på noe har han som regel full kontroll på alt jeg trenger eller skal ha med meg slik at det eneste jeg trenger å gjøre er å ordne meg og kle på meg, han spør meg hver dag om det er noe jeg trenger på butikken, han tar vare på kattene våre og han holder seg våken gjennom natta om jeg trenger det.
Han gjør egentlig altfor mye. Men slik som situasjonen min er for tiden så må jeg bare godta at jeg trenger at han gjør alt for meg. Kanskje jeg etterhvert blir sterkere igjen og klarer å bidra mer igjen. Frem til da så er det godt at han klarer og orker å gjøre så mye hver eneste dag for å være der for meg. Håper han ikke blir for sliten, eller syk. Jeg trenger han.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar