Stressmomentet: ut

Vanlige folk går ut hver dag. Kanskje søndagen tilbringes hjemme, men ofte er den dagen også tilbrakt ute. Vanlige folk drar på jobb hver dag, de drar ut for å treffe venner, gjøre ærender, for å trene, og mye annet. Hver dag! Jeg skjønner ikke at de orker...

For min del, iallefall nå, er bare det å gå ut døra et gedigent stressmoment. Før man går ut utgangsdøren hjemme så er det tusen ting å tenke på. 

Jeg må dusje, men jeg takler det ikke, orker ikke, vil ikke. Etter en dusj er jeg våt og kald, huden føles ekkel fordi den er rå, og det våte håret klistrer seg inntil huden overalt. Jeg må pusse tennene, men jeg takler ikke, orker ikke, vil ikke. Jeg må fikse håret, får ikke til, blir sint, lei meg. Jeg må sminke meg, eller rettere sagt legge på et lag med sminke for å skjule alle de grusomme kvisene, og det betyr å se seg i speilet og se det ekle kvisetrynet, det gjør meg nedfor. Så var det klær, klær som minner meg på hvor tynn jeg en gang var, den gangen jeg hadde kontroll og livet var bra, klær som minner meg på hvor feit jeg er nå, klær som er altfor små, prøver klesplagg etter klesplagg, men alle er for trange, må til slutt velge det ene trygge skjørtet jeg vet at er stort nok enda, og kanskje finner jeg en t-skjorte som kribler og klør noe utrolig og så må jeg finne en ny topp som forhåpentligvis ikke klør. Jeg må pakke alt jeg må huske, og glemmer jeg noe blir jeg sint på meg selv.

Når skal ting skje? Når skal jeg egentlig ut? Hvilken buss må jeg ta? Hva skjer når? Og hva skal jeg egentlig ute? I hvilken rekkefølge? 

I dag er planen Serieteket for å levere og låne bøker, Outland og BR for å se om de har fått inn ny Lego, og muligens til Kringsjå - studenthybelen min - for å hente endel av sakene mine. Det siste punktet stresser meg, orker ikke å tenke på det. De andre tre stoppene på veien er koselige, de vil jeg. Men jeg aner ikke hvor jeg skal først, eller når. Det burde vel ikke være så vanskelig. Både Serieteket og Outland er oppe til minst klokka sju. BR på Oslo City er oppe til klokka ti. Kringså er oppe "uendelig" (til hybelen er sagt opp og nøkler levert). Klokka er bare litt over to. Mange timer igjen. Det er jo bare å gå ut døra og ta det i den rekkefølgen man vil, bruke den tiden man trenger, ikke noe vits i å planlegge. Men her sitter jeg altså, og har allerede bukt flere timer til å tenke frem og tilbake hva som blir best, vel og merke ikke kontinuerlig aktiv tenking, men det har ligget i bakhodet hele tiden.

Anders er egentlig ferdig på jobb klokka tre. Han skal på SIO Helse for å hente resept på sovemedisin til meg. Fikk nettopp melding, han er på vei dit nå, fikk dra før fra jobb for å rekke psykolog-kontoret. Når skal jeg møte han? Og hvor? Jeg må ned til byen iallefall. Det er bare å møte han, så tar han kontrollen på det videre. Men det er ikke sikkert jeg (og alle de tusen tankene jeg har hatt i dag) er enig med hva han har tenkt om saken (han har kanskje ikke tenkt over det samme som meg, kanskje ingenting). Blir det bra nok da? Blir hva bra nok?!? Uansett hvilken rekkefølge vi tar ting i, så går det bra. Ingen av stedene stenger før vi rekker å komme oss dit. Ingenting blir borte. Ingenting kan egentlig gå galt. Og egentlig så er alle stedene rimelig rett frem i dag. Ikke noe skummelt som jeg vil utsette (annet enn eventuelt Kringsjå), ikke noe som må gjøres i riktig rekkefølge.

Når jeg først kommer meg ned til byen så er det tusenvis av mennesker som er går i veien overalt! Jeg skjønner ikke hvor de skal eller hva de tenker. De er så uforståelige, umulig å tolke eller forstå. Jeg står alltid i veien, for jeg skjønner ikke deres tankemønster!

Ikke bare det, men de er så irriterende. Mennesker som skravler om alt mulig rart høyt overalt. Mennesker som hører på musikk høyt, eller som ikke tar telefonen sin når den ringer og ringer og ringer. Eller unger som skriker og foreldre som ikke prøver å få de til å ti stille. Busser og trikkr og biler som tuter helt plutselig, høyt, så man skvetter. Folk overalt som er i veien og irriterende og høylydte og masete og hatfulle (som de som absolutt måtte av trikken sist jeg var ute fordi de syntes det lukta ekkelt i trikken, mennesker takler jo ikke en eneste lukt lenger, ingenting skal lukte, iallefall ikke naturlige lukter, æææææsj, så ekkelt!). Mennesker som ser stygt på deg fordi du er annerledes. Ja, hva så om jeg er annerledes? Ja, hva så om jeg ikke har dusja i dag? Er det virkelig så mye verre med litt svettelukt enn overforbruk av en ekkel parfyme som kanskje du, men ikke jeg liker lukten av? Hva så om jeg er 30 år og sitter på bussen og leser tegneserie? Jeg koser meg med det, om du vil lese poesi eller heftige litterære klassikere, så får du kose deg med det. Folk er forskjellige, deal med det for faen! Jeg ser ikke ned på deg fordi du velger å dusje hver dag, bruke dyr parfyme og leser Tolstoj.

Jeg gleder meg veldig til jeg kommer hjem i kveld. Inn i min trygge lille hule, hvor jeg kan være meg selv fullt og helt (for det kan jeg faktisk her hjemme, selv med Anders tilstede). Men først må jeg overleve uteverdenen noen timer. Ønsk meg lykke til da!