Dere aner ikke hvor mye jeg gjerne skulle skrevet blogg-poster om! Dette er jo min dagbok, og da bør jeg jo ha innlegg litt oftere enn noen i måneden. Og jeg burde skrive om alt mulig rart. Og jeg VIL skrive om alt mulig rart. Jeg har en voldsom skrivetrang. Det har jeg "alltid" hatt. Jeg elsker å skrive! Og jeg har ofte lyst til å skive innlegg om både det ene og det andre: ting som skjer i hverdagen, tanker, drømmer, fantasier, lister, forklarende innlegg om meg selv, anbefalinger av gode bøker eller filmer, bildeinnlegg og mye annet.
Men så skjer det ikke.
Enten finner jeg ikke tid til det. Eller roen til det. Eller så vet jeg kanskje ikke helt hva jeg vil skrive om akkurat den dagen. Kanskje ordene bare høres tåpelige ut hvis jeg prøver. Oftest så sliter jeg fordi jeg ikke klarer å føle etter, tenke etter, finne det som faktisk sitter innerst inni meg og som virkelig trenger å komme ut. Andre ganger så føler jeg at jeg vil forklare meg selv i forhold til min diagnose, men så føles det som om det jeg sier bare er en generell beskrivelse av alle mennesker. Eller kanskje jeg har lyst til å dele noe om mine interesser, men så vet jeg at de ikke er sosialt aksepterte (hallo, hvilken 30 år gammel jente leker med Lego liksom) og så dropper jeg det. Jeg får som regel rare blikk når jeg bare nevner hvordan type bok jeg leser (fantasy) til normale folk, så hvorfor skulle jeg gidde å skrive en bokanmeldelse eller komme med anbefalinger? Jeg har alltid lyst til å dele med verden (også bloggen) når jeg har vært flink jente; har jeg trent vil jeg skrike det ut til folk og få ros, men så er jeg bare flink den ene gangen, og så kommer skammen av å ikke fortsette å være flink. Kanskje jeg har oppdaget noe nytt og kult, eller har en sterk mening om noe i nyhetene, men så vet jeg med meg selv at jeg som regel er milevis etter alle andre til å oppdage det nye, og meningene mine om hva som skjer i verden er som tatt fra et romvesen som ikke skjønner det menneskelige samfunnet.
Mest av alt vil jeg skrive om dype følelser. De virkelig, virkelig, virkelig dype følelsene. De som sitter så langt inni det innerste i kroppen. De som er viktigere enn livet selv nesten. De som kan få en til å hylgrine eller rive ned alt som finnes i hyller og på bord, knuse glass i gulvet eller hive mobilen ut vinduet i femte etasje. De jeg har så altfor mange av. De som til tider sprenger hele brystet mitt fra innsiden. Som gjør at jeg bare må slå av hele meg, men ikke får det til. Følelsene som jeg har forbudt. Følelsene om håp, drømmer og fantasier. Følelsene om kjærlighet og forhold. Følelsene om sex. Følelsene om lykke.
Og der stopper det; dette innlegget stopper med et bang. Fordi der må det stoppe. Der kan jeg ikke skrive mer. Det er et avstengt og forbudt område.
Hva har du lyst til å lese om her? Kanskje jeg klarer å bestemme meg for å skrive om noe, hvis jeg vet at en leser har lyst til å lese om det...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar