Kjæresten som forsvant

Han ga meg en måte å overleve hverdagen.
Han ga meg en spe start på gode rutiner.
Han ga meg et poengsystem som skulle belønne meg når jeg var flink.
Han minte meg på, og hjalp meg med å utføre daglige rutiner, på en rolig og god måte.
Han ga meg ro i hjemmet.
Han ryddet og tente levende lys.
Han leste nattahistorier for meg, roet meg ned for kvelden.
Han passet på at de skumle og viktige tingene ble tatt hånd om, uten å mase på meg eller stresse meg med de.
Han passet på at jeg spiste bra, og ofte nok. Og at jeg drakk nok.
Han så meg hver gang jeg ble litt stresset, og hentet meg lett inn.
Han passet på meg, både fysisk og psykisk.
Han holdt rundt meg og roet meg ned med de riktige ordene, de som hadde mening.
Han holdt rundt meg, kysset meg mye, viste kjærlighet og ømhet.

Så forsvant han helt.
Han ga meg tre uker med en kjæreste.
Så gikk han tilbake til å være den samme gamle.

Ingen hjelp i hverdagen. Ingen rutiner. Ingen orden. Ingen ro. Ingen som så meg når hodet mitt kokte over. Ingen som prøvde å roe meg ned, hente meg inn før det ble for sent. Ingen som fikset de skumle tingene, de hopet seg opp. Ingen riktige ord, ingen hjelpende ord, ingen ord som betød noe som helst. Ingen kjærlighet. Ingen ømhet.

Kjæresten min var borte. Jeg fikk bare lov til å kjenne på den gode følelsen av å ha en kjæreste i tre uker.

Det var visst min skyld. Stygt fyllesnakk. Svarte hull, ingen minner. Likevel blir jeg straffet for det. Stygge ord i fylla som betød mer enn gjennomtenkte ord fra hjertet, de vanskelige ordene jeg egentlig ikke orket å skrive om fordi jeg ikke ville åpne opp hjertet mitt og håpet mitt for han.

Men hjertet hadde blitt åpnet opp på gløtt.
Håpet hadde atter en gang presset seg inn i meg til tross for at jeg hater håp.

Jeg fikk bare tre uker med en kjæreste.
Han slo opp over noe jeg ikke engang husker. Noe jeg ikke engang mente.

Hjertet ble knust atter en gang. Hvor mange ganger tåler et hjerte å bli knust?
Håpet jeg hadde fått i løpet av de tre ukene...ødelagt. Håp er min verste fiende!
Så mange tårer. Så vondt.

Hva nå? Nedetid. Hvor lenge?
Kommer kjæresten noen gang tilbake, eller må jeg leve med han jeg har vært sammen med i tre og et halvt år? Jeg har en samboer, men jeg har så ufattelig lyst på en kjæreste!