Savn

Jeg vil ikke. Jeg kan ikke. Jeg klarer ikke. Jeg orker ikke. Jeg takler ikke. Jeg hater...

Ord jeg sier så altfor ofte.

Hva er det jeg ikke vil, kan, klarer, orker, takler nå? Hva er det jeg hater nå? Følelser. Følelser som prøver å komme frem i meg. Følelser jeg ikke vil, kan, klarer, orker, takler at er der. Følelser som kun fører til tristhet, nedetid, sinne, hat.

Menn, kjærlighet, forelskelse, forhold, følelser, intimitet. Jeg hater alt sånt. Det kommer aldri noe godt ut av det. Det som i et øyeblikk gir varme og gode følelser, gir i neste øyeblikk grusomme følelser. Det er ikke verdt det!

Likevel fortsetter jeg hele tiden å søke etter det, drømme om det, håpe på det. Jeg har forsåvidt ikke mye igjen av hverken håpet eller drømmen, men noe rester finnes det jo. 

Jeg er egentlig veldig glad i følelsen savn når jeg vet jeg snart får se vedkommende igjen. Men følelsen av savn blir ikke så god som den burde være, når det er altfor mange ekle og beske bismaker som følger med. Bismakene surner hele opplevelsen, og gjør den til noe jeg ikke vil, kan, klarer, orker, takler. Like fullt så er den der. Det fungerer ikke å jage den bort, eller kanskje det finnes en måte å gjøre det på som jeg ikke vet om.

Når det du virkelig har lyst til er å bli omkranset av armer som aldri slipper, trykt tett inntil en god varm kropp som former seg etter din, og du kan føle at verden rundt forsvinner og stresset i hodet slipper tak for en liten stund...men så kan du ikke ville det likevel, fordi det betyr følelser, ekle stygge følelser som bare ender opp i tårer uansett.

Jeg vil ikke savne. Jeg vil ikke føle. Følelsene er ikke velkommen. Jeg kjemper imot med hele meg.