Gruppesamtale AS: Stressmestring

Endelig klarte jeg å komme meg på gruppesamtale igjen. I dag var temaet "stressmestring". Vi snakket litt om hva stress er, samt "toleransevindu" - hvor mye man tolererer i løpet av en dag, hva som kan gjøre at toleransevinduet blir mindre enkelte dager, og hva som skal til for at man blir overstimulert. Så brukte vi godt over en time på å tenke over og diskutere hva som kan fylle opp toleransevinduet. Neste time skal vi jobbe videre med temaet, så noe direkte gode tips har vi ikke fått (eller funnet ut av selv enda), men det handler mye om å ikke dette sammen når vinduet blir overfylt.

Vi fikk en god forklaring på at en med Asperger syndrom har gjerne et trangere/mindre toleransevindu enn en nevrotypisk person. Vi faller derfor lettere ut av det, blir lettere stresset. Ei på gruppen forklarte det godt med et bilde av to beger. Det nevrotypiske begeret er ca halvfullt, mens en aspergers beger er kanskje 70% fullt. For hver ting som ikke går bra i løpet av en dag, så fylles begeret mer og mer (lik hendelse fyller like mye i hvert beger). Når begeret til aspergeren renner over, er det fremdeles en god del plass i det nevrotypiske begeret (i dette tilfellet 20% igjen). Jeg synes det forklarte det godt. 

Jeg vil skrive litt om hva som fyller opp mitt toleransevindu. Både for at jeg selv skal kunne huske det og for at folk rundt meg kan være obs på det. Jeg går veldig lett over, begeret er tilnærmet fullt hele tiden for tiden og det er ikke store tingene som får det til å renne over for meg. Så, her er mine tanker...

Meg selv:

- Å ikke få til ting
    Dette er min kanskje viktigste stressfaktor. Jeg føler jeg feiler alt hva jeg prøver på, alltid! Og ofte så gjør jeg det. Og det er så inni granskauen frustrerende. Jeg blir så skuffet over meg selv og sint på meg selv. Dette kan ødelegge mange dager etter en hendelse. Mange dager med kun å ligge i senga fordi jeg ikke får til en dritt likevel.
- Å utsette viktige ting
    Når jeg har viktige ting å gjøre (betale regninger, ta en viktig telefonsamtale, undersøke ting jeg egentlig ikke vet hvordan jeg skal finne ut av men som er veldig viktig å finne ut av osv.) så har jeg en tendens til å synes de blir "skumle" (enten fordi jeg ikke vet hvordan, eller fordi jeg har utsatt for lenge). Slike skumle og viktige ting, de får meg helt ut av det. De vokser og vokser og vokser i skummelhet, og da blir de iallefall ikke gjort!
- Å prøve å forklare noe, men ikke få det til
    Den du prøver å forklare til misforstår hele tiden, uansett hvordan man forklarer det. Etter å ha prøvd flere forskjellige vinkler så er det bare et stort stressmoment.
- Å ikke klare å snakke
    Det vil si: glemme ord, stokke om på ord eller setninger, stamme.

Sosiale sammenhenger:

- Treffe nye folk.
    SKUMMELT!
- Plutselig treffe folk man kjenner på gata
    Når det ikke var planlagt? Hate it! Samme om du er bestevennen min. Takler det ikke. Jeg er ikke klar. Har kanskje ikke tenkt over hvordan klær jeg har på meg i dag, har kanskje ikke sminket meg og føler jeg ser helt jævelig ut, går i min egen verden (småsnakker med meg selv og ser bare dust ut), kanskje jeg er på butikken og ser på ting jeg ikke vil at du skal se... Så mange grunner til at det ikke går bra.
- Forsamlinger
    Spesielt når forsamlingen er helt stille, ingen har noe spennende å si, men det føles som om det burde vært samtale på gang. Den stillheten er meget stressende. Jeg føler jeg må si noe, finne på noe å snakke om, og dra med resten på dette.
- Matbutikken i rushtiden
    Med folk som går i sin egen verden i alle mulige retninger og rett foran deg og stopper plutselig akkurat der du driver å går. Og bråker gjør de og, en konstant buzzing av masete folk.
- Å prøve å bevege seg i folkemengder
    Jeg skjønner ikke bæret av hvor folk skal bevege seg, og de går alltid der jeg ikke tror de skal gå, slik at de alltid er i veien for meg. (Se for deg to på kollisjonskurs, man går til ene siden for å ikke være i veien, men samme hvor mange ganger man prøver så går man alltid til samme side som den man er på kollisjonskurs med)

Planlegging:

- Dårlig tid/lite tid:
    Jeg kan egentlig ha rimelig god tid, men ikke føle at jeg har god nok tid og dermed gå ut for telling.
    Jeg kan tro jeg har mye bedre tid enn jeg har/at ting tar mye lenger tid enn jeg trodde, og så ikke få tid til andre ting som er planlagt. Da får jeg igjen dårlig tid og blir stresset.
- Ikke vite hva som skal skje
    Jeg vet at mye burde skje eller skal skje, men jeg vet ikke hvordan/i hvilken rekkefølge/til hvilket tidspunkt (nøyaktig)/hvem som er med/akkurat hva som skal skje (detaljert).
    (En avslappet dag hjemme uten planer er ikke stressende)
    Delvise planer...bestem dere da!
- Endringer av planer
    Hvis endringene kommer like før.
    Hvis endringen er til noe jeg ikke synes er like bra.
    Hvis jeg har gledet meg, eller fått en fin oversikt som jeg liker over hva som skal skje, og så endres det...
- For mange planer
    Å måtte velge mellom flere gode planer er utrolig vanskelig.
    Å måtte prioritere mellom de forskjellige planene (kjedelige som er viktig, eller morsomme som kanskje ikke er fullt så viktig) er også veldig vanskelig.

Varierte enkeltstående hendelser:

- Mobiltelefonen ringer
    Samme hvem som ringer. Jeg har telefonskrekk/angst.
    Verst er det når noen viktige ringer, som feks. jobben eller psykologen. Jeg ser hvem som ringer, vet jeg burde ta telefonen, klarer det ikke, og så stresser det meg ekstremt etterpå fordi jeg var så dum å ikke tok den og nå ikke aner hva vedkommende ville av viktige ting.
     Sigurd er den eneste jeg takler helt fint at ringer.
- Rot
     Rotete hus/hjem/rom er meget stressende.
     Å ikke finne det en leter etter fordi rot...
     Å måtte rydde masse før man går i gang med en oppgave fordi det rett og slett ikke er plass, det ender som regel med at jeg dropper å gjøre noe som helst.
- Bråkete ungdom
    Som er "all over the place" og snakker med jalla hipt språk og gjerne hører på musikk høyt på mobiltelefonen.
    Oftest på banen dette er et problem.
- Barneskrik/hyl
    Ikke like ille som ungdom. Som regel takles dette greit, men når ungen bare fortsetter og fortsetter og foreldrene ikke gjør en dritt for å prøve å få ungen til å slutte...da blir jeg irritert og stresset.
- Kø
    Dette er kanskje mer kjedelig enn direkte stressende, men...
- Mangel på mat
    Altså, dette med lavt blodsukker pga. det er lenge siden man har spist. Det er en helt vanlig fysiologisk reaksjon. Og jeg vet jeg lett blir både sint og klønete når jeg ikke har spist på lenge. Men det er mer konsekvensene etterpå som er stressfaktoren for meg; jeg ble klønete -> jeg mista noe i bakken -> tingen knuste -> jeg blir voldsomt sint på meg selv.
- Godtericravings
     Dette er veldig mye verre enn mangel på mat. Dette setter meg til tider totalt ut. Altså, når jeg ikke kan spise godteri, kan jeg spise godteri så er det jo null problem. 

Dette ble tydeligvis veldig langt. Og kanskje det meste av dette er helt vanlig. Men for meg er veldig mange av disse punktene daglige stressmomenter, og kommer det noe i tillegg så detter jeg rett ned. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å takle dette enda, altså hvordan jeg skal unngå å gå utenfor dette toleransevinduet. Jeg håper jeg lærer noe om det neste time, for det trenger jeg virkelig mer kunnskap om.

Hva gjør deg stresset? Har du noen gode tips til hvordan unngå at stresset tar knekken på deg?