Han ga meg en måte å overleve hverdagen.
Han ga meg en spe start på gode rutiner.
Han ga meg et poengsystem som skulle belønne meg når jeg var flink.
Han minte meg på, og hjalp meg med å utføre daglige rutiner, på en rolig og god måte.
Han ga meg ro i hjemmet.
Han ryddet og tente levende lys.
Han leste nattahistorier for meg, roet meg ned for kvelden.
Han passet på at de skumle og viktige tingene ble tatt hånd om, uten å mase på meg eller stresse meg med de.
Han passet på at jeg spiste bra, og ofte nok. Og at jeg drakk nok.
Han så meg hver gang jeg ble litt stresset, og hentet meg lett inn.
Han passet på meg, både fysisk og psykisk.
Han holdt rundt meg og roet meg ned med de riktige ordene, de som hadde mening.
Han holdt rundt meg, kysset meg mye, viste kjærlighet og ømhet.
Så forsvant han helt.
Han ga meg tre uker med en kjæreste.
Så gikk han tilbake til å være den samme gamle.
Ingen hjelp i hverdagen. Ingen rutiner. Ingen orden. Ingen ro. Ingen som så meg når hodet mitt kokte over. Ingen som prøvde å roe meg ned, hente meg inn før det ble for sent. Ingen som fikset de skumle tingene, de hopet seg opp. Ingen riktige ord, ingen hjelpende ord, ingen ord som betød noe som helst. Ingen kjærlighet. Ingen ømhet.
Kjæresten min var borte. Jeg fikk bare lov til å kjenne på den gode følelsen av å ha en kjæreste i tre uker.
Det var visst min skyld. Stygt fyllesnakk. Svarte hull, ingen minner. Likevel blir jeg straffet for det. Stygge ord i fylla som betød mer enn gjennomtenkte ord fra hjertet, de vanskelige ordene jeg egentlig ikke orket å skrive om fordi jeg ikke ville åpne opp hjertet mitt og håpet mitt for han.
Men hjertet hadde blitt åpnet opp på gløtt.
Håpet hadde atter en gang presset seg inn i meg til tross for at jeg hater håp.
Jeg fikk bare tre uker med en kjæreste.
Han slo opp over noe jeg ikke engang husker. Noe jeg ikke engang mente.
Hjertet ble knust atter en gang. Hvor mange ganger tåler et hjerte å bli knust?
Håpet jeg hadde fått i løpet av de tre ukene...ødelagt. Håp er min verste fiende!
Så mange tårer. Så vondt.
Hva nå? Nedetid. Hvor lenge?
Kommer kjæresten noen gang tilbake, eller må jeg leve med han jeg har vært sammen med i tre og et halvt år? Jeg har en samboer, men jeg har så ufattelig lyst på en kjæreste!
søndag 28. juni 2015
mandag 22. juni 2015
Radiografi vs. bibliotekar
Det nærmer seg frist for å endre prioriteringsrekkefølge på Samordna Opptak, og jeg må derfor inn i tenkeboksen for å finne ut hva jeg har lyst til å satse på til høsten. De to studieretningene jeg er mest interessert i nå er radiografi og bibliotekar. Men det er vanskelig å se for seg fremtiden og bestemme meg for hva jeg vil. Nå er det jo stor sannsynlighet for at jeg ikke klarer å gjennomføre første semester engang, men jeg kan ikke la historien gjennomsyre fremtiden. Jeg må se fremover, og prøve. Men hva vil jeg prøve på?
Begge studiene er på HiOA, så studiested har ingen betydning. Ser også ut til at gjennomsnittslønn er rimelig lik for fulltidsansatte i disse yrkene, uansett så er ikke lønn det viktigste, men at jeg finner noe jeg kan trives med.
Mot: Turnus-arbeid. Mye kroppskontakt med fremmede mennesker. Nærmere kontakt med mennesker enn som bibliotekar, og det kan være vanskelig for meg. Kan se/oppleve vonde ting, som kan være vanskelig å takle (pasienter som spør om man ser noe galt - juge/holde maska når man faktisk har sett noe). På studiet er det kanskje mange som allerede er innen helsesektoren, og jeg vil falle utenfor. Kan være fysisk tungt yrke, noe som kan gi kortere "levetid" for yrket. Denne utdanningen er ikke brukende til noe annet enn radiograf.
Mot: Selve fagdelen av studiet virker kjedelig og tørt. Det er så mye mer enn bare å "leke med/sortere bøker som må læres - både i selve studiet og i jobbhverdagen, uten at jeg vet akkurat hva...mye om faglitteratur, kilder, å bruke bla. Internett til å finne informasjon og så videre. Det virker litt kjedelig, men samtidig rimelig basic. Medstudenter kan kanskje være like inneslutta som meg, boknerder har vel en tendens til å være det. Har hørt mulighetene for jobb er dårlig, var iallefall det for noen år siden mener jeg, gjerne bare små stillinger. Kan vel ikke akkurat selv velge hvor man vil jobbe, eller med hva - fagbibliotek, skolebibliotek, offentlig osv., men jeg tror at det vil spille den største rollen hvor jeg kunne havnet (har null interesse for faglitteratur, meget stor interesse for skjønnlitteratur for ungdom).
Konklusjonen så langt er at bibliotekar er det mest naturlige valget, fordi bøker og bibliotek alltid har vært en viktig del av meg. Jeg har arbeidserfaring som kan komme greit med om jeg velger denne retningen. Jeg tror det er bibliotekar som er det beste yrket for meg, men utdanningen virker kjedelig og vanskelig. Personligheten min vil nok passe best inn både på studie og i yrkeslivet som bibliotekar, og jeg kan kanskje finne medstudenter og kolleger jeg kan komme godt overens med. Men er det det rette valget?
Begge studiene er på HiOA, så studiested har ingen betydning. Ser også ut til at gjennomsnittslønn er rimelig lik for fulltidsansatte i disse yrkene, uansett så er ikke lønn det viktigste, men at jeg finner noe jeg kan trives med.
Radiografi:
For: Alltid hatt en sær interesse for sykehus. Studiet virker spennende, med interessant/lett pensum. Mye praksis - både på skolen og i felten. Virker morsomt å styre disse gigantiske maskinene og se inn i folk. Visstnok lett å få jobb innen. Å kunne hjelpe mennesker som er skadde eller syke er mer verdt enn å hjelpe folk å finne informasjon eller bøker! Veldig rutinepreget/"firkanta" yrke - godt å vite hva og hvordan man skal gjøre ting til enhver tid.Mot: Turnus-arbeid. Mye kroppskontakt med fremmede mennesker. Nærmere kontakt med mennesker enn som bibliotekar, og det kan være vanskelig for meg. Kan se/oppleve vonde ting, som kan være vanskelig å takle (pasienter som spør om man ser noe galt - juge/holde maska når man faktisk har sett noe). På studiet er det kanskje mange som allerede er innen helsesektoren, og jeg vil falle utenfor. Kan være fysisk tungt yrke, noe som kan gi kortere "levetid" for yrket. Denne utdanningen er ikke brukende til noe annet enn radiograf.
Bibliotekar:
For: Jeg elsker bøker. Jeg elsker å lese. Jeg har alltid trivdes godt på bibliotek, og gjennom oppveksten bodde jeg nærmest på biblioteket - både skolebiblioteket og det i byen. Jeg liker å sortere, systematisere, alfabetisere - gjerne bøker. Biblioteket er et rolig sted, uten så altfor mye folk, og med lite/ingen small-talk som jeg ikke takler. Jeg er flink til å hjelpe folk. Jeg har mye erfaring med PC, Internett, søk, "databaser" og liknende (IT-support). På bibliotekar-studie tror jeg at jeg kan treffe på folk som har litt samme interesser som meg - iallefall bøker (og da snakker vi forhåpentligvis ikke en og annen lettlest krimbok i ny og ne). Bibliotekarer er sære folk, jeg er sær, jeg passer inn. Krever ikke noe fysisk, ingen sjans for slitasjeskader eller liknende. Utdanningen er kjekk å ha uansett om man ikke ender opp som bibliotekar, da den kan brukes til mye forskjellig.Mot: Selve fagdelen av studiet virker kjedelig og tørt. Det er så mye mer enn bare å "leke med/sortere bøker som må læres - både i selve studiet og i jobbhverdagen, uten at jeg vet akkurat hva...mye om faglitteratur, kilder, å bruke bla. Internett til å finne informasjon og så videre. Det virker litt kjedelig, men samtidig rimelig basic. Medstudenter kan kanskje være like inneslutta som meg, boknerder har vel en tendens til å være det. Har hørt mulighetene for jobb er dårlig, var iallefall det for noen år siden mener jeg, gjerne bare små stillinger. Kan vel ikke akkurat selv velge hvor man vil jobbe, eller med hva - fagbibliotek, skolebibliotek, offentlig osv., men jeg tror at det vil spille den største rollen hvor jeg kunne havnet (har null interesse for faglitteratur, meget stor interesse for skjønnlitteratur for ungdom).
Konklusjonen så langt er at bibliotekar er det mest naturlige valget, fordi bøker og bibliotek alltid har vært en viktig del av meg. Jeg har arbeidserfaring som kan komme greit med om jeg velger denne retningen. Jeg tror det er bibliotekar som er det beste yrket for meg, men utdanningen virker kjedelig og vanskelig. Personligheten min vil nok passe best inn både på studie og i yrkeslivet som bibliotekar, og jeg kan kanskje finne medstudenter og kolleger jeg kan komme godt overens med. Men er det det rette valget?
søndag 21. juni 2015
Lego: kjøpe - sortere - selge
Jeg aner ikke hvor mange tusen vi har brukt på å kjøpe store, brukte Lego-lots. Kassevis eller poser med usortert Lego i ymse kvalitet. Et lot kan koste alt fra 300 kroner til mange tusen. Det dyreste vi har kjøpt 3500 kroner. En gedigen plastkasse så tung at to mannfolk måtte samarbeide om å bære den ned trappa til leiligheten vår. Det nest dyreste lotet kostet 3000 kroner, det hentet jeg og Anders sammen i Kongsberg, og bar oss i hjel; 5 blå Ikea-poser en stor sekk full. Også hadde vi tullingen fra Tromsø som sendte 35 kg Lego i posten til oss! Det blir til slutt veldig mye Lego av dette, som dere kanskje skjønner. Og mange bruksanvisninger for morsom bygging.
Så hva gjør vi med herligheten?
Det første som må gjøres er at jeg sitter i timesvis i flere dager for å fargesortere, samt kaste alt som ikke er Lego. Jeg er litt gal i hodet, litt smålig OCD, og synes denne sorteringen er både morsom og beroligende. Når det er gjort så starter en litt verre jobb: å finne delene til de forskjellige settene. I nyere sett så er det gudskjelov oversikt over alle delene bak i bruksanvisningen. På de eldre må man studere hver eneste tegning for å finne ut hvilke biter som er satt på. Sistnevnte har vi to store lot av, blant annet det fra Kongsberg. Det står og venter på en god dag for å bli sortert. Men, på de med oversikt er det litt lettere, men fremdeles mye arbeid. Og finner vi ut at det mangler mange deler blir frustrasjonen stor og orken til å sortere blir mindre. Noen få lot er fine og det meste er komplett, slik som det til 3500. Vi har fått mange sett komplette herfra, og jobber fremdeles med det. Dette er en jobb som tar ufattelig mange timer!
Når et sett er komplett, alle de små bitene er lett frem, så dobbeltsjekker vi at det er helt ved å bygge det opp. Dette er en av de morsommere delene. Bygge Lego! Ofte finner vi ut at vi har glemt noen deler, andre ganger har vi funnet for mange, ellers så har en bit blitt borte et eller annet sted underveis.
Et helt Lego-sett må vurderes. Vil vi beholde det?
Vi kjøper de fleste av Lego-lotene fordi det ser ut til å kunne være mange kule sett vi har lyst på. Enten det er Star Wars som Anders vil ha, Friends jeg vil ha, noe vi begge vil ha, eller best av alt: Pirates, M-tron, Black-tron, og Space fra 80-tallet og 90-tallet! Og så må vi ikke glemme nydelige Fabuland! Lego fra da vi var unge. Vi har blant annet nesten to komplette utgaver (et er bekreftet helt, et mangler en del, to er fremdeles under "utgraving" men det ser lovende ut) av de to største skipene fra Pirates-serien fra denne tidsperioden. De er veldig fine.
Enkelte sett er ikke helt oss. Vi liker for eksempel ikke Ninjago eller Technic. Lego City er kult nok, spesielt hadde det vært fint å lage en gedigen Lego-by med hus og gater og gatearbeidere og så videre. Dessverre har vi ikke plass til alt, og Lego City er en taper i plasskampen. Sett vi ikke liker selger vi videre. Og tjener inn igjen endel eller kanskje alt vi betalte for et bestemt lot. Vi har til og med opplevd å tjene penger på å kjøpe - sortere -selge, selv ved å beholde mesteparten selv!
Nå som vi snart skal ut på tur trenger vi penger, så nå er det full sorterings-modus på oss. Vi skal nå prøve å selge en kjempestor tog-pakke, med togskinner nok til å dekke gulvet til flere rom, en kjempesøt stasjonsbygning og et langt godstog (nesten to hele sett av dette). Vi har litt lyst til å beholde dette selv, fordi det er stort og fint og veldig kult egentlig, men vi har ikke plass dessverre. Vi håper å få solgt både denne tog-pakken og flere andre småsett før London, slik at vi har mer shopping-penger når vi kommer oss dit.
Vi er alltid ute etter et godt kjøp, både på Finn.no og på loppemarkeder. Skulle vi en dag finne på å selge hele samlingen vår så blir vi rike!
Hvis du har noe 80-90-talls Pirates, M-tron, Black-tron, Space eller Fabuland som du vil selge, så rop ut!
 |
| Veldig søt liten stasjon. |
Det første som må gjøres er at jeg sitter i timesvis i flere dager for å fargesortere, samt kaste alt som ikke er Lego. Jeg er litt gal i hodet, litt smålig OCD, og synes denne sorteringen er både morsom og beroligende. Når det er gjort så starter en litt verre jobb: å finne delene til de forskjellige settene. I nyere sett så er det gudskjelov oversikt over alle delene bak i bruksanvisningen. På de eldre må man studere hver eneste tegning for å finne ut hvilke biter som er satt på. Sistnevnte har vi to store lot av, blant annet det fra Kongsberg. Det står og venter på en god dag for å bli sortert. Men, på de med oversikt er det litt lettere, men fremdeles mye arbeid. Og finner vi ut at det mangler mange deler blir frustrasjonen stor og orken til å sortere blir mindre. Noen få lot er fine og det meste er komplett, slik som det til 3500. Vi har fått mange sett komplette herfra, og jobber fremdeles med det. Dette er en jobb som tar ufattelig mange timer!
Når et sett er komplett, alle de små bitene er lett frem, så dobbeltsjekker vi at det er helt ved å bygge det opp. Dette er en av de morsommere delene. Bygge Lego! Ofte finner vi ut at vi har glemt noen deler, andre ganger har vi funnet for mange, ellers så har en bit blitt borte et eller annet sted underveis.
Et helt Lego-sett må vurderes. Vil vi beholde det?
 |
| Godstog med skinner. Er også med en lastebil. Fungerende elektronikk, så toget er fjernstyrt! |
Enkelte sett er ikke helt oss. Vi liker for eksempel ikke Ninjago eller Technic. Lego City er kult nok, spesielt hadde det vært fint å lage en gedigen Lego-by med hus og gater og gatearbeidere og så videre. Dessverre har vi ikke plass til alt, og Lego City er en taper i plasskampen. Sett vi ikke liker selger vi videre. Og tjener inn igjen endel eller kanskje alt vi betalte for et bestemt lot. Vi har til og med opplevd å tjene penger på å kjøpe - sortere -selge, selv ved å beholde mesteparten selv!
Nå som vi snart skal ut på tur trenger vi penger, så nå er det full sorterings-modus på oss. Vi skal nå prøve å selge en kjempestor tog-pakke, med togskinner nok til å dekke gulvet til flere rom, en kjempesøt stasjonsbygning og et langt godstog (nesten to hele sett av dette). Vi har litt lyst til å beholde dette selv, fordi det er stort og fint og veldig kult egentlig, men vi har ikke plass dessverre. Vi håper å få solgt både denne tog-pakken og flere andre småsett før London, slik at vi har mer shopping-penger når vi kommer oss dit.
Vi er alltid ute etter et godt kjøp, både på Finn.no og på loppemarkeder. Skulle vi en dag finne på å selge hele samlingen vår så blir vi rike!
Hvis du har noe 80-90-talls Pirates, M-tron, Black-tron, Space eller Fabuland som du vil selge, så rop ut!
fredag 19. juni 2015
London, baby!
 |
| London Eye 2013. |
Vi reiser den 31. juli (en fredag) og hjem igjen den 4. august (en tirsdag). Vi skal bo på luksuriøse EasyHotels Victoria: et krypinn som har plass til døra som slå inn og en liten dobbeltseng (pluss et bad som er mindre enn det på danskebåten) - sist vi var der hadde vi kofferten i senga, fordi det ikke var plass på gulvet! Men, vi drar ikke til London for å være på hotellrommet, det er kun for soving og oppbevaring.
Vi har masse fine planer for turen. Mye shopping, flere musikaler, god mat og kanskje litt sightseeing?
Det vi ikke ante før vi hadde betalt turen var at Green Day sin American Idiot musikal er på turne og er i London denne perioden! Den går kun tre måneder, så vi må se den nå. Jeg gikk dessverre glipp av den da jeg var i New York - den hadde nettopp sluttet å gå - så jeg blir veldig glad om jeg får den med meg nå! Mine foreldre har også anbefalt Miss Saigon på det kraftigste, så vi må nok bestille billetter til denne musikalen på forhånd også. To musikaler vi må se, to kvelder (og eventuelt matiné-forestillinger) igjen å fylle opp. Det kan være jeg får et gledelig gjensyn med en av de to store, Phantom of the Opera eller Les Miserables, siden Anders ikke har sett noen av de. Noe blir det iallefall! En dag i London uten musikal er ikke riktig!
Shopping blir det nok av også. Primark for å shoppe masse billige klær selvsagt, Forbidden Planet, Orcs Nest, Leisure Games, Lego Store og Village Games for nerdemoro, Sainbury's for masse billige og gode kaker og donut-sjappa nede på Picadilly Circus for tinytiny kanelsnurrer som er heftig gode. Og selvsagt titting og litt turistshopping i Camden Lock Market, her vil vi også gjerne få smakt på deep-fried-sjokolade!
Hva med sightseeing da? Jeg har jo sett det meste som er å se av museer og sights i London i løpet av mine over ti turer, men Anders trenger å se mer. Han vil gjerne innom British Museum en tur iallefall, og finner helt sikkert mer han kunne tenke seg når han begynner å Google litt. Vi setter iallefall å av en dag til sightseeing!
London, baby!
Feriepenger! Skattepenger!
Juni er måneden hvor feriepenger utbetales, og for de av oss som er så heldige å få igjen på skatten får utbetalt dette. De fleste gleder seg til ekstra god råd. Noen bruker pengene på ny stor TV til stua, siden alle de store el-kjedene har skatte--og-feriepenge-salg. Andre gjør som man skal om sommeren; de reiser på ferie. Gjerne over dammen, eller til Asia. Flotte turer med masse opplevelser.
Jeg? Jeg bruker pengene på nedbetaling av lån...
Innimellom så surrer man litt med økonomien. Det er vel noe alle gjør en eller annen gang i livet, ikke sant?
Jeg har kontroll nå, delvis iallefall. Men jeg har en slik finfin forbrukslånekonto, kontokreditt heter det visst, i Skandiabanken. Jeg tok opp dette lille lånet på 35 000 da jeg for første gang skulle flytte inn i umøblert leilighet og ikke eide et eneste møbel. Det ble fort tilbakebetalt den gangen, og ikke rørt på mange måneder. Men den blir dessverre altfor ofte brukt nå. Slik er det vel gjerne når man har penger tilgjengelig om man vil? Man klarer jo alltids å betale tilbake etterhvert?
Det er kjipt å få feriepenger og skattepenger, og alt må gå til nedbetaling av lån. Feriepengenemine var ikke mye å skryte av akkurat, og Anders får ikke feriepenger i år. Jeg fikk greit igjen på skatten iallefall, 8200 kr. Men det holder ikke for å få bort lånet helt. Så alt av lønn må også gå direkte inn på den kontoen for å få ned lånet, iallefall for en stund.
Men vi har planer om å få til en ferietur i sommer vi og. Lånet mitt er nesten helt nedbetalt, Anders sine mange inkassoer er snart historie, og Anders tjener greie penger for tiden. Vi planlegger en liten tur (4-5 dager kanskje) til London i løpet av august. Det får greie seg i år. Men London er ingenting å kimse av, og nå er det to år siden sist jeg var der (pleier å ta turen minst en gang i året) så nå må jeg dit igjen!
Håper dere får mer moro ut av feriepengene og eventuelt skattepengene deres! Og at dere får en riktig god sommer, med mye sol og is!
 |
| Skandiabankens kontokreditt. |
Innimellom så surrer man litt med økonomien. Det er vel noe alle gjør en eller annen gang i livet, ikke sant?
Jeg har kontroll nå, delvis iallefall. Men jeg har en slik finfin forbrukslånekonto, kontokreditt heter det visst, i Skandiabanken. Jeg tok opp dette lille lånet på 35 000 da jeg for første gang skulle flytte inn i umøblert leilighet og ikke eide et eneste møbel. Det ble fort tilbakebetalt den gangen, og ikke rørt på mange måneder. Men den blir dessverre altfor ofte brukt nå. Slik er det vel gjerne når man har penger tilgjengelig om man vil? Man klarer jo alltids å betale tilbake etterhvert?
Det er kjipt å få feriepenger og skattepenger, og alt må gå til nedbetaling av lån. Feriepengenemine var ikke mye å skryte av akkurat, og Anders får ikke feriepenger i år. Jeg fikk greit igjen på skatten iallefall, 8200 kr. Men det holder ikke for å få bort lånet helt. Så alt av lønn må også gå direkte inn på den kontoen for å få ned lånet, iallefall for en stund.
Men vi har planer om å få til en ferietur i sommer vi og. Lånet mitt er nesten helt nedbetalt, Anders sine mange inkassoer er snart historie, og Anders tjener greie penger for tiden. Vi planlegger en liten tur (4-5 dager kanskje) til London i løpet av august. Det får greie seg i år. Men London er ingenting å kimse av, og nå er det to år siden sist jeg var der (pleier å ta turen minst en gang i året) så nå må jeg dit igjen!
Håper dere får mer moro ut av feriepengene og eventuelt skattepengene deres! Og at dere får en riktig god sommer, med mye sol og is!
onsdag 17. juni 2015
Apropos for mye å gjøre!
Dere aner ikke hvor mye jeg gjerne skulle skrevet blogg-poster om! Dette er jo min dagbok, og da bør jeg jo ha innlegg litt oftere enn noen i måneden. Og jeg burde skrive om alt mulig rart. Og jeg VIL skrive om alt mulig rart. Jeg har en voldsom skrivetrang. Det har jeg "alltid" hatt. Jeg elsker å skrive! Og jeg har ofte lyst til å skive innlegg om både det ene og det andre: ting som skjer i hverdagen, tanker, drømmer, fantasier, lister, forklarende innlegg om meg selv, anbefalinger av gode bøker eller filmer, bildeinnlegg og mye annet.
Men så skjer det ikke.
Enten finner jeg ikke tid til det. Eller roen til det. Eller så vet jeg kanskje ikke helt hva jeg vil skrive om akkurat den dagen. Kanskje ordene bare høres tåpelige ut hvis jeg prøver. Oftest så sliter jeg fordi jeg ikke klarer å føle etter, tenke etter, finne det som faktisk sitter innerst inni meg og som virkelig trenger å komme ut. Andre ganger så føler jeg at jeg vil forklare meg selv i forhold til min diagnose, men så føles det som om det jeg sier bare er en generell beskrivelse av alle mennesker. Eller kanskje jeg har lyst til å dele noe om mine interesser, men så vet jeg at de ikke er sosialt aksepterte (hallo, hvilken 30 år gammel jente leker med Lego liksom) og så dropper jeg det. Jeg får som regel rare blikk når jeg bare nevner hvordan type bok jeg leser (fantasy) til normale folk, så hvorfor skulle jeg gidde å skrive en bokanmeldelse eller komme med anbefalinger? Jeg har alltid lyst til å dele med verden (også bloggen) når jeg har vært flink jente; har jeg trent vil jeg skrike det ut til folk og få ros, men så er jeg bare flink den ene gangen, og så kommer skammen av å ikke fortsette å være flink. Kanskje jeg har oppdaget noe nytt og kult, eller har en sterk mening om noe i nyhetene, men så vet jeg med meg selv at jeg som regel er milevis etter alle andre til å oppdage det nye, og meningene mine om hva som skjer i verden er som tatt fra et romvesen som ikke skjønner det menneskelige samfunnet.
Mest av alt vil jeg skrive om dype følelser. De virkelig, virkelig, virkelig dype følelsene. De som sitter så langt inni det innerste i kroppen. De som er viktigere enn livet selv nesten. De som kan få en til å hylgrine eller rive ned alt som finnes i hyller og på bord, knuse glass i gulvet eller hive mobilen ut vinduet i femte etasje. De jeg har så altfor mange av. De som til tider sprenger hele brystet mitt fra innsiden. Som gjør at jeg bare må slå av hele meg, men ikke får det til. Følelsene som jeg har forbudt. Følelsene om håp, drømmer og fantasier. Følelsene om kjærlighet og forhold. Følelsene om sex. Følelsene om lykke.
Og der stopper det; dette innlegget stopper med et bang. Fordi der må det stoppe. Der kan jeg ikke skrive mer. Det er et avstengt og forbudt område.
Hva har du lyst til å lese om her? Kanskje jeg klarer å bestemme meg for å skrive om noe, hvis jeg vet at en leser har lyst til å lese om det...
Men så skjer det ikke.
Enten finner jeg ikke tid til det. Eller roen til det. Eller så vet jeg kanskje ikke helt hva jeg vil skrive om akkurat den dagen. Kanskje ordene bare høres tåpelige ut hvis jeg prøver. Oftest så sliter jeg fordi jeg ikke klarer å føle etter, tenke etter, finne det som faktisk sitter innerst inni meg og som virkelig trenger å komme ut. Andre ganger så føler jeg at jeg vil forklare meg selv i forhold til min diagnose, men så føles det som om det jeg sier bare er en generell beskrivelse av alle mennesker. Eller kanskje jeg har lyst til å dele noe om mine interesser, men så vet jeg at de ikke er sosialt aksepterte (hallo, hvilken 30 år gammel jente leker med Lego liksom) og så dropper jeg det. Jeg får som regel rare blikk når jeg bare nevner hvordan type bok jeg leser (fantasy) til normale folk, så hvorfor skulle jeg gidde å skrive en bokanmeldelse eller komme med anbefalinger? Jeg har alltid lyst til å dele med verden (også bloggen) når jeg har vært flink jente; har jeg trent vil jeg skrike det ut til folk og få ros, men så er jeg bare flink den ene gangen, og så kommer skammen av å ikke fortsette å være flink. Kanskje jeg har oppdaget noe nytt og kult, eller har en sterk mening om noe i nyhetene, men så vet jeg med meg selv at jeg som regel er milevis etter alle andre til å oppdage det nye, og meningene mine om hva som skjer i verden er som tatt fra et romvesen som ikke skjønner det menneskelige samfunnet.
Mest av alt vil jeg skrive om dype følelser. De virkelig, virkelig, virkelig dype følelsene. De som sitter så langt inni det innerste i kroppen. De som er viktigere enn livet selv nesten. De som kan få en til å hylgrine eller rive ned alt som finnes i hyller og på bord, knuse glass i gulvet eller hive mobilen ut vinduet i femte etasje. De jeg har så altfor mange av. De som til tider sprenger hele brystet mitt fra innsiden. Som gjør at jeg bare må slå av hele meg, men ikke får det til. Følelsene som jeg har forbudt. Følelsene om håp, drømmer og fantasier. Følelsene om kjærlighet og forhold. Følelsene om sex. Følelsene om lykke.
Og der stopper det; dette innlegget stopper med et bang. Fordi der må det stoppe. Der kan jeg ikke skrive mer. Det er et avstengt og forbudt område.
Hva har du lyst til å lese om her? Kanskje jeg klarer å bestemme meg for å skrive om noe, hvis jeg vet at en leser har lyst til å lese om det...
Antall timer i døgnet
Jeg har et problem: døgnet har altfor få timer. Døgnet burde kanskje vært minst dobbelt så langt. Jeg har aldri lyst til å legge meg å sove - selv om jeg elsker å sove - fordi jeg har jo ikke fått gjort alt jeg vil gjøre i løpet av en dag. Dette problemet har jeg fremdeles, selv nå når jeg er sykmeldt og gir beng i alt av daglige rutiner, husarbeid, trening, generell fysisk aktivitet, sosialisering og så videre. Selv uten alt det i hverdagen så har ikke døgnet nok timer!
En perfekt dag, hvor jeg er både jobber og er flink og får gjort alt jeg vil kunne kanskje sett slik ut:
1 time morgenstell - dusjing, fiksing av utseende osv.
1 time kollektivtransport til jobb
8 timer jobb
1 time kollektivtransport eller gå hjem fra jobb
2,5 timer trening (1,5 timer ren trening, resten ordne seg før/etter trening)
4 timer sosialisering med venner hvor vi spiller brettspill
4 timer lesing
3 timer Lego
2 timer film
1 time TV-serie
1 time blogging
2 timer WoW
2 timer snakke/kose/roligtid med kjæresten
1 time kosing med pusekattene
1 time husarbeid/rydding
0,5 time kveldsrutiner - ansiktsvask, tannpuss osv.
+ Uspesifisert antall minutter (les: timer) med surfing på mobilen
= 35 timer ++
Og jeg har ikke tatt med noe tid til mat! Eller søvn - og jeg trenger mye søvn! Og skulle jeg byttet ut jobb med skole i regnestykke ville lekser gjort at det ble lagt til enda noen timer. Og så må man på butikken, eller biblioteket. Kanskje må jeg til legen for noe, eller til politiet for å fornye passet mitt (a pressing matter these days). Og hvis å møte venner skjer utenfor heimen, så kreves enda et par timer med kollektivtransport. Jeg tror antall timer totalt til hobbyer kan fungere, men med varierende innhold fra dag til dag - noen ganger vil jeg heller se flere timer med TV-serier enn å orke å lese for eksempel...eller omvendt.
Og ting tar tid med meg. Lenger tid enn for vanlige folk. Uansett hvor mye tid jeg beregner, så bruker jeg alltid mer. Kanskje denne oversikten er altfor trang og.
Eneste jeg vet er at om jeg skulle gjort bare de viktige tingene - de voksne tingene - hver dag, så hadde jeg ikke hatt tid til hobbyer. Og jeg har altfor mange interesser og altfor mye morsomt å gjøre til at det kan fungere.
Jeg er iallefall veldig glad for at jeg ikke har barn. Da ville jeg jo ikke rukket noe som helst!
Hvordan ville ditt regnestykke sett ut? Sliter du med altfor få timer i døgnet, og press til å få gjort alt man "skal gjøre"? (Selvsagt gjør du det, hvem gjør vel ikke det...)
En perfekt dag, hvor jeg er både jobber og er flink og får gjort alt jeg vil kunne kanskje sett slik ut:
1 time morgenstell - dusjing, fiksing av utseende osv.
1 time kollektivtransport til jobb
8 timer jobb
1 time kollektivtransport eller gå hjem fra jobb
2,5 timer trening (1,5 timer ren trening, resten ordne seg før/etter trening)
4 timer sosialisering med venner hvor vi spiller brettspill
4 timer lesing
3 timer Lego
2 timer film
1 time TV-serie
1 time blogging
2 timer WoW
2 timer snakke/kose/roligtid med kjæresten
1 time kosing med pusekattene
1 time husarbeid/rydding
0,5 time kveldsrutiner - ansiktsvask, tannpuss osv.
+ Uspesifisert antall minutter (les: timer) med surfing på mobilen
= 35 timer ++
Og jeg har ikke tatt med noe tid til mat! Eller søvn - og jeg trenger mye søvn! Og skulle jeg byttet ut jobb med skole i regnestykke ville lekser gjort at det ble lagt til enda noen timer. Og så må man på butikken, eller biblioteket. Kanskje må jeg til legen for noe, eller til politiet for å fornye passet mitt (a pressing matter these days). Og hvis å møte venner skjer utenfor heimen, så kreves enda et par timer med kollektivtransport. Jeg tror antall timer totalt til hobbyer kan fungere, men med varierende innhold fra dag til dag - noen ganger vil jeg heller se flere timer med TV-serier enn å orke å lese for eksempel...eller omvendt.
Og ting tar tid med meg. Lenger tid enn for vanlige folk. Uansett hvor mye tid jeg beregner, så bruker jeg alltid mer. Kanskje denne oversikten er altfor trang og.
Eneste jeg vet er at om jeg skulle gjort bare de viktige tingene - de voksne tingene - hver dag, så hadde jeg ikke hatt tid til hobbyer. Og jeg har altfor mange interesser og altfor mye morsomt å gjøre til at det kan fungere.
Jeg er iallefall veldig glad for at jeg ikke har barn. Da ville jeg jo ikke rukket noe som helst!
Hvordan ville ditt regnestykke sett ut? Sliter du med altfor få timer i døgnet, og press til å få gjort alt man "skal gjøre"? (Selvsagt gjør du det, hvem gjør vel ikke det...)
torsdag 11. juni 2015
Mitt (rare) forhold til musikk
Jeg er en av de meget, meget få personene som nærmest aldri hører på musikk. Det kan fort gå både uker og måneder mellom hver gang jeg selv setter på musikk. Og jeg kan lett bli stresset om andre gjør det. Musikk som bare er der, i klesbutikker og slikt, klarer jeg som regel å ignorere. Men musikk i mitt hjem er veldig masete. Jeg hører også meget sjelden på musikk når jeg er ute på tur (enten det er gåtur, lokalbuss eller en lang flyreise). Jeg trenger å høre på lydene rundt meg, få med meg omgivelsene mine og hva som skjer.
De få gangene jeg setter på musikk selv er når jeg drikker. Da gjør jeg sjelden noe annet i tillegg, kanskje et enkelt kortspill eller samtale. Og jeg setter på musikk jeg kan ut og inn; musikk fra sent 90-tall og starten av 2000-tallet; boybands, europop og liknende, eller musikaler. Musikk som er lett! Musikk som gir gode assosiasjoner til en enklere tid. Musikk jeg kan tekstene til, og jeg kan synge med (kun hvis jeg er alene eller med Anders, skummelt å synge når andre er til stede). Musikk som er barnslig, i likhet med meg. Musikk som egentlig ikke trenger noe fokus, trenger ikke aktiv lytting, bare er der. Kanskje alkoholen har noe med det å gjøre og, alkohol klarner hodet mitt for andre ting, andre tanker, gir meg plass i hodet mitt til musikken.
Jeg liker jo veldig godt annen musikk og. Jeg liker rock, punk, nu-metal, roligere metal og liknende. Musikk med fart og spenning. Musikk med attitude. Musikk med instrumenter; melodiøse gitar-riff eller soloer, heftige trommer, god og dyp bass. Dette er musikk som kan få meg til å bare nyte. Musikk hvor jeg kan lukke øynene og bare lytte og følge tonene opp og ned. Dette er musikk jeg egentlig vil høre på! Sånn som i går, da fikk jeg lyst til å lage en eviglang spilleliste i Wimp med alle album av alle band jeg vet jeg liker og band jeg vet jeg kan like og endel annen liknende musikk. Og så bare høre masse på den lista, høre på god musikk mye og ofte!
Men musikk er slitsomt. Musikk er bråkete og masete. Musikk er i veien. I veien for hodet mitt, tankene mine, fokuset mitt. Jeg orker ikke å høre på musikk. Jeg orker iallefall ikke å ha det i bakgrunnen hele tiden. Og skal jeg faktisk gjøre noe som krever litt hjernekapasitet (lekser, lese) så er det komplett umulig å ha musikk på! Jeg husker på videregående, der satt nesten alle med headset på så fort det var friarbeid - eller på skrivedager. De sa de jobba bedre med musikk på øret. Jeg klarer virkelig ikke å skjønne hvordan noen kan jobbe i det hele tatt mens de hører på musikk, og iallefall ikke når det er viktig arbeid de driver med (skrivedager = karakterer). Og så er det alle de som sitter på banen eller bussen, med en god bok i hånden og headset på.
Musikk distraherer meg. Alltid. Jeg vil jo høre på musikk, og jeg liker å høre på musikk, men det er bare i veien. Det er alltid altfor mye i hodet mitt som det er, det er ikke plass til musikk i tillegg. Spesielt ikke siden jeg alltid nynner med, eller synger med om jeg kan teksten, inni hodet. Det skjer helt av seg selv, nynninga. Prøver jeg å lese bok mens jeg hører på musikk så må jeg starte setningen om igjen og om igjen fordi den plutselig var en sangstrofe i stedet. Musikk krever at jeg ikke gjør andre ting, ikke tenker på andre ting. Og jeg tenker på tusen millioner ting hele tiden, og jeg gjør alltid noe, har altfor mye å gjøre, lese, se på, spille. Ikke tid til musikk.
Jeg liker konserter. Jeg går på konserter så ofte jeg kan. Eller så ofte jeg finner konserter jeg vet jeg kan like. Jeg har mange grunner til å like å gå på konsert. I tråd med resten av dette innlegget kan jeg jo starte med at på en konsert kan jeg gi musikken fullt fokus. Jeg kan jo ikke gjøre noe annet der! Det er rett og slett et par-tre timer hvor jeg kan bare slappe av og nyte musikken. Bare meg og musikken (pluss noen tusen andre mennesker da). I et mørkt lokale med fine lyseffekter. Musikk jeg liker, helt uten forstyrrelser!
Andre gode grunner til å gå på konserter, selv om jeg sjelden hører på musikk og kanskje aldri før har egentlig hørt på bandet jeg har valgt å se live, er å støtte bandet. Støtte bandet rent økonomisk, og vise at her i lille Oslo i lille Norge, så liker vi akkurat dette bandet. Og ved å kjøpe konsertbillett til en konsert her, så viser jeg at jeg vil ha band hit, større og mer kjente utenlandske band er velkomne hit, vi kommer på konserten og vil veldig gjerne se dem live! Det er altfor få store band som faktisk gidder å ta turen til Norge, de prioriterer de andre landene i Skandinavia og har gjerne flere konserter på samme turne i storbyene Stockholm og København uten engang å snuse på Norge. Så jeg synes det er viktig å støtte de som faktisk velger å komme hit til oss ved å dra på konsert.
Jeg må innrømme at jeg ikke er en av de som lager liv på konserter. Helst skulle jeg jo vist min støtte på den måten og; ved å være en av de som hopper og danser og jubler og klapper. Men det er ikke meg. Jeg er stille, sjenert, eier ikke rytme og klarer ikke å adaptere den måten å være på - det ville føles falskt. Jeg liker best konserter hvor jeg kan sitte rolig på tribuna og bare "dirre litt" i kroppen, og bare oppleve, klappe litt når jeg føler for det, synge med om jeg kan sangen godt, kanskje juble bittelitt om det føles rett. Jeg er veldig passiv, men jeg er der iallefall.
Oppsummering: Jeg tror mye av det jeg har skrevet her kan spores tilbake til diagnosen min, Asperger syndrom. Det høres iallefall sannsynlig ut. Hodet er fullt, og jeg orker ikke å få mer input, det blir for mye. Ny musikk er verst, fordi jeg ikke kan den, derfor ender jeg alltid med musikk ejg ble kjent med på barne- eller ungdomsskolen. Aspergere liker ikke nye ting! At jeg er veldig rolig på konserter kan også forklares med AS; jeg har dårlig motorikk, dansing og liknende er vanskelig, der hvor alle andre lett kan ta til seg konsert-normene sliter jeg med å skjønne eller gidde å bry meg om kodene som er viktig akkurat her; konserter er sjeldne - hvorfor skal jeg gidde å tolke kotyme de få dagene i året, det ville bare føltes falskt og helt utenfor min komfortsone/personlighet. Jeg velger å nyte musikk på min måte: sjelden og i rolige former!
De få gangene jeg setter på musikk selv er når jeg drikker. Da gjør jeg sjelden noe annet i tillegg, kanskje et enkelt kortspill eller samtale. Og jeg setter på musikk jeg kan ut og inn; musikk fra sent 90-tall og starten av 2000-tallet; boybands, europop og liknende, eller musikaler. Musikk som er lett! Musikk som gir gode assosiasjoner til en enklere tid. Musikk jeg kan tekstene til, og jeg kan synge med (kun hvis jeg er alene eller med Anders, skummelt å synge når andre er til stede). Musikk som er barnslig, i likhet med meg. Musikk som egentlig ikke trenger noe fokus, trenger ikke aktiv lytting, bare er der. Kanskje alkoholen har noe med det å gjøre og, alkohol klarner hodet mitt for andre ting, andre tanker, gir meg plass i hodet mitt til musikken.
Jeg liker jo veldig godt annen musikk og. Jeg liker rock, punk, nu-metal, roligere metal og liknende. Musikk med fart og spenning. Musikk med attitude. Musikk med instrumenter; melodiøse gitar-riff eller soloer, heftige trommer, god og dyp bass. Dette er musikk som kan få meg til å bare nyte. Musikk hvor jeg kan lukke øynene og bare lytte og følge tonene opp og ned. Dette er musikk jeg egentlig vil høre på! Sånn som i går, da fikk jeg lyst til å lage en eviglang spilleliste i Wimp med alle album av alle band jeg vet jeg liker og band jeg vet jeg kan like og endel annen liknende musikk. Og så bare høre masse på den lista, høre på god musikk mye og ofte!
Men musikk er slitsomt. Musikk er bråkete og masete. Musikk er i veien. I veien for hodet mitt, tankene mine, fokuset mitt. Jeg orker ikke å høre på musikk. Jeg orker iallefall ikke å ha det i bakgrunnen hele tiden. Og skal jeg faktisk gjøre noe som krever litt hjernekapasitet (lekser, lese) så er det komplett umulig å ha musikk på! Jeg husker på videregående, der satt nesten alle med headset på så fort det var friarbeid - eller på skrivedager. De sa de jobba bedre med musikk på øret. Jeg klarer virkelig ikke å skjønne hvordan noen kan jobbe i det hele tatt mens de hører på musikk, og iallefall ikke når det er viktig arbeid de driver med (skrivedager = karakterer). Og så er det alle de som sitter på banen eller bussen, med en god bok i hånden og headset på.
Musikk distraherer meg. Alltid. Jeg vil jo høre på musikk, og jeg liker å høre på musikk, men det er bare i veien. Det er alltid altfor mye i hodet mitt som det er, det er ikke plass til musikk i tillegg. Spesielt ikke siden jeg alltid nynner med, eller synger med om jeg kan teksten, inni hodet. Det skjer helt av seg selv, nynninga. Prøver jeg å lese bok mens jeg hører på musikk så må jeg starte setningen om igjen og om igjen fordi den plutselig var en sangstrofe i stedet. Musikk krever at jeg ikke gjør andre ting, ikke tenker på andre ting. Og jeg tenker på tusen millioner ting hele tiden, og jeg gjør alltid noe, har altfor mye å gjøre, lese, se på, spille. Ikke tid til musikk.
Jeg liker konserter. Jeg går på konserter så ofte jeg kan. Eller så ofte jeg finner konserter jeg vet jeg kan like. Jeg har mange grunner til å like å gå på konsert. I tråd med resten av dette innlegget kan jeg jo starte med at på en konsert kan jeg gi musikken fullt fokus. Jeg kan jo ikke gjøre noe annet der! Det er rett og slett et par-tre timer hvor jeg kan bare slappe av og nyte musikken. Bare meg og musikken (pluss noen tusen andre mennesker da). I et mørkt lokale med fine lyseffekter. Musikk jeg liker, helt uten forstyrrelser!
Andre gode grunner til å gå på konserter, selv om jeg sjelden hører på musikk og kanskje aldri før har egentlig hørt på bandet jeg har valgt å se live, er å støtte bandet. Støtte bandet rent økonomisk, og vise at her i lille Oslo i lille Norge, så liker vi akkurat dette bandet. Og ved å kjøpe konsertbillett til en konsert her, så viser jeg at jeg vil ha band hit, større og mer kjente utenlandske band er velkomne hit, vi kommer på konserten og vil veldig gjerne se dem live! Det er altfor få store band som faktisk gidder å ta turen til Norge, de prioriterer de andre landene i Skandinavia og har gjerne flere konserter på samme turne i storbyene Stockholm og København uten engang å snuse på Norge. Så jeg synes det er viktig å støtte de som faktisk velger å komme hit til oss ved å dra på konsert.
Jeg må innrømme at jeg ikke er en av de som lager liv på konserter. Helst skulle jeg jo vist min støtte på den måten og; ved å være en av de som hopper og danser og jubler og klapper. Men det er ikke meg. Jeg er stille, sjenert, eier ikke rytme og klarer ikke å adaptere den måten å være på - det ville føles falskt. Jeg liker best konserter hvor jeg kan sitte rolig på tribuna og bare "dirre litt" i kroppen, og bare oppleve, klappe litt når jeg føler for det, synge med om jeg kan sangen godt, kanskje juble bittelitt om det føles rett. Jeg er veldig passiv, men jeg er der iallefall.
Oppsummering: Jeg tror mye av det jeg har skrevet her kan spores tilbake til diagnosen min, Asperger syndrom. Det høres iallefall sannsynlig ut. Hodet er fullt, og jeg orker ikke å få mer input, det blir for mye. Ny musikk er verst, fordi jeg ikke kan den, derfor ender jeg alltid med musikk ejg ble kjent med på barne- eller ungdomsskolen. Aspergere liker ikke nye ting! At jeg er veldig rolig på konserter kan også forklares med AS; jeg har dårlig motorikk, dansing og liknende er vanskelig, der hvor alle andre lett kan ta til seg konsert-normene sliter jeg med å skjønne eller gidde å bry meg om kodene som er viktig akkurat her; konserter er sjeldne - hvorfor skal jeg gidde å tolke kotyme de få dagene i året, det ville bare føltes falskt og helt utenfor min komfortsone/personlighet. Jeg velger å nyte musikk på min måte: sjelden og i rolige former!
Foo Fighters @ Telenor Arena 2015
I går startet konsertsommeren med Foo Fighters på Telenor Arena. Jeg var å så Foo Fighters sist de var i Oslo (2011), og det ga mersmak. Sist gang dro jeg bare fordi jeg visste at de var innenfor min musikkstil, uten helt å vite om jeg likte dem...men så kom jeg dit og hørte slager etter slager som jeg kjente igjen og digget (jeg hører meget sjelden på musikk, og når jeg først gjør det så er det kun musikk jeg virkelig kan - mer om dette i et annet innlegg senere). Med andre ord var forrige konsertopplevelse meget bra!
Vi fant ut en ukes tid før konserten at vi skulle dra, og kjøpte noen billige billetter av en mann på Lillehammer helga som var. Etter å ha kommet inn på området, kjøpt t-skjorte og cider, så skulle vi finne plassene våre. Viste seg at det var helt øverste rad, langt unna scena, og bak en lyskaster-rigg. Fra de plassene var det ikke mulig å se noe som helst av scena! Rimelig irriterte skulle vi finne oss et nytt sted å sitte, og en snill dame i gul refleksvest snakket til oss, sa at hvis vi hadde dårlige billetter kunne vi få nye og bedre. Og det fikk vi! Rad 5 veldig mye nærmere scena. Mye mer fornøyde var vi endelig klare for konsert!
Konserten startet med en av Anders sine yndlingssanger. Og for å være ærlig, så vet jeg ikke hvilken sang det var. Fordi jeg kjente den ikke igjen ut fra kun det instrumentale...vokalen var så lav og dårlig at det ikke var mulig å høre sangen! Æsj, en meget dårlig start på konserten! Var lett å se publikum bli skuffet, jubelen dalte meget fort - til og med de helt nærmest scena så ut til å bare stå rolig og lure på "hva faen?". Men, konserten fortsatte sin gang, med varierende lydkvalitet, men med økende puls både hos publikum og band. Endel av nummerne satt godt og ble ikke ødelagt ikke av lydproblemer, blandt annet The Pretender og Times Like These. Stemningen ble etterhvert veldig bra, og bandet ga alt. Mot slutten får vi også se ei nydelig lita tuppe på kanskje 4 år, i rosa kjole, stå på scenen og danse til pappas musikk - flere av bandmedlemmene hadde familien sin i publikum og en av døtrene kom opp og var med dem på scenen under et av nummerene til vill jubel fra publikum!
Konsertopplevelsen ble dessverre totalt sett en av de dårligere på grunn av de store lydproblemene. De hadde lydproblemer sist de spilte i Telenor Arena og, da datt lyden ut stadig vekk mot slutten av konserten. Denne gangen var dessverre problemene der gjennom hele konserten og gjorde at det var vanskelig å virkelig komme i stemning og nyte. Uansett gøy å se Foo Fighters igjen, og Anders (som aldri har sett de før) var fornøyd med opplevelsen.
Videre har vi planer om å se Death Cab for Cutie nå på lørdag, håper på å få med oss Rise Against til uka (må bare kjøpe billetter først), og i juli skal vi på AC/DC og i august blir det endelig tid for å se et av mine all-time favorittband The Offspring! Gleder meg utrolig mye til sistnevnte. Det ser ut til å bli en bra konsertsommer!
Utover høsten så har vi enda ikke lagt noen planer eller kjøpt noen billetter. Men vi har begynt på en ønskeliste. Det er mye bra å velge mellom på høsten og, selv om lite slår sommertid når det kommer til konserter. Noe av det vi har lyst til i høst er Imagine Dragons, The Wombats, The Prodigy, Bullet for my Valentine og Seigmen. Et par konserter må det vel iallefall bli råd og tid til!
Skal du på noen konserter i sommer? Sees vi?
Vi fant ut en ukes tid før konserten at vi skulle dra, og kjøpte noen billige billetter av en mann på Lillehammer helga som var. Etter å ha kommet inn på området, kjøpt t-skjorte og cider, så skulle vi finne plassene våre. Viste seg at det var helt øverste rad, langt unna scena, og bak en lyskaster-rigg. Fra de plassene var det ikke mulig å se noe som helst av scena! Rimelig irriterte skulle vi finne oss et nytt sted å sitte, og en snill dame i gul refleksvest snakket til oss, sa at hvis vi hadde dårlige billetter kunne vi få nye og bedre. Og det fikk vi! Rad 5 veldig mye nærmere scena. Mye mer fornøyde var vi endelig klare for konsert!
Konserten startet med en av Anders sine yndlingssanger. Og for å være ærlig, så vet jeg ikke hvilken sang det var. Fordi jeg kjente den ikke igjen ut fra kun det instrumentale...vokalen var så lav og dårlig at det ikke var mulig å høre sangen! Æsj, en meget dårlig start på konserten! Var lett å se publikum bli skuffet, jubelen dalte meget fort - til og med de helt nærmest scena så ut til å bare stå rolig og lure på "hva faen?". Men, konserten fortsatte sin gang, med varierende lydkvalitet, men med økende puls både hos publikum og band. Endel av nummerne satt godt og ble ikke ødelagt ikke av lydproblemer, blandt annet The Pretender og Times Like These. Stemningen ble etterhvert veldig bra, og bandet ga alt. Mot slutten får vi også se ei nydelig lita tuppe på kanskje 4 år, i rosa kjole, stå på scenen og danse til pappas musikk - flere av bandmedlemmene hadde familien sin i publikum og en av døtrene kom opp og var med dem på scenen under et av nummerene til vill jubel fra publikum!
Konsertopplevelsen ble dessverre totalt sett en av de dårligere på grunn av de store lydproblemene. De hadde lydproblemer sist de spilte i Telenor Arena og, da datt lyden ut stadig vekk mot slutten av konserten. Denne gangen var dessverre problemene der gjennom hele konserten og gjorde at det var vanskelig å virkelig komme i stemning og nyte. Uansett gøy å se Foo Fighters igjen, og Anders (som aldri har sett de før) var fornøyd med opplevelsen.
Videre har vi planer om å se Death Cab for Cutie nå på lørdag, håper på å få med oss Rise Against til uka (må bare kjøpe billetter først), og i juli skal vi på AC/DC og i august blir det endelig tid for å se et av mine all-time favorittband The Offspring! Gleder meg utrolig mye til sistnevnte. Det ser ut til å bli en bra konsertsommer!
Utover høsten så har vi enda ikke lagt noen planer eller kjøpt noen billetter. Men vi har begynt på en ønskeliste. Det er mye bra å velge mellom på høsten og, selv om lite slår sommertid når det kommer til konserter. Noe av det vi har lyst til i høst er Imagine Dragons, The Wombats, The Prodigy, Bullet for my Valentine og Seigmen. Et par konserter må det vel iallefall bli råd og tid til!
Skal du på noen konserter i sommer? Sees vi?
tirsdag 2. juni 2015
Stressmomentet: ut
Vanlige folk går ut hver dag. Kanskje søndagen tilbringes hjemme, men ofte er den dagen også tilbrakt ute. Vanlige folk drar på jobb hver dag, de drar ut for å treffe venner, gjøre ærender, for å trene, og mye annet. Hver dag! Jeg skjønner ikke at de orker...
For min del, iallefall nå, er bare det å gå ut døra et gedigent stressmoment. Før man går ut utgangsdøren hjemme så er det tusen ting å tenke på.
Jeg må dusje, men jeg takler det ikke, orker ikke, vil ikke. Etter en dusj er jeg våt og kald, huden føles ekkel fordi den er rå, og det våte håret klistrer seg inntil huden overalt. Jeg må pusse tennene, men jeg takler ikke, orker ikke, vil ikke. Jeg må fikse håret, får ikke til, blir sint, lei meg. Jeg må sminke meg, eller rettere sagt legge på et lag med sminke for å skjule alle de grusomme kvisene, og det betyr å se seg i speilet og se det ekle kvisetrynet, det gjør meg nedfor. Så var det klær, klær som minner meg på hvor tynn jeg en gang var, den gangen jeg hadde kontroll og livet var bra, klær som minner meg på hvor feit jeg er nå, klær som er altfor små, prøver klesplagg etter klesplagg, men alle er for trange, må til slutt velge det ene trygge skjørtet jeg vet at er stort nok enda, og kanskje finner jeg en t-skjorte som kribler og klør noe utrolig og så må jeg finne en ny topp som forhåpentligvis ikke klør. Jeg må pakke alt jeg må huske, og glemmer jeg noe blir jeg sint på meg selv.
Når skal ting skje? Når skal jeg egentlig ut? Hvilken buss må jeg ta? Hva skjer når? Og hva skal jeg egentlig ute? I hvilken rekkefølge?
I dag er planen Serieteket for å levere og låne bøker, Outland og BR for å se om de har fått inn ny Lego, og muligens til Kringsjå - studenthybelen min - for å hente endel av sakene mine. Det siste punktet stresser meg, orker ikke å tenke på det. De andre tre stoppene på veien er koselige, de vil jeg. Men jeg aner ikke hvor jeg skal først, eller når. Det burde vel ikke være så vanskelig. Både Serieteket og Outland er oppe til minst klokka sju. BR på Oslo City er oppe til klokka ti. Kringså er oppe "uendelig" (til hybelen er sagt opp og nøkler levert). Klokka er bare litt over to. Mange timer igjen. Det er jo bare å gå ut døra og ta det i den rekkefølgen man vil, bruke den tiden man trenger, ikke noe vits i å planlegge. Men her sitter jeg altså, og har allerede bukt flere timer til å tenke frem og tilbake hva som blir best, vel og merke ikke kontinuerlig aktiv tenking, men det har ligget i bakhodet hele tiden.
Anders er egentlig ferdig på jobb klokka tre. Han skal på SIO Helse for å hente resept på sovemedisin til meg. Fikk nettopp melding, han er på vei dit nå, fikk dra før fra jobb for å rekke psykolog-kontoret. Når skal jeg møte han? Og hvor? Jeg må ned til byen iallefall. Det er bare å møte han, så tar han kontrollen på det videre. Men det er ikke sikkert jeg (og alle de tusen tankene jeg har hatt i dag) er enig med hva han har tenkt om saken (han har kanskje ikke tenkt over det samme som meg, kanskje ingenting). Blir det bra nok da? Blir hva bra nok?!? Uansett hvilken rekkefølge vi tar ting i, så går det bra. Ingen av stedene stenger før vi rekker å komme oss dit. Ingenting blir borte. Ingenting kan egentlig gå galt. Og egentlig så er alle stedene rimelig rett frem i dag. Ikke noe skummelt som jeg vil utsette (annet enn eventuelt Kringsjå), ikke noe som må gjøres i riktig rekkefølge.
Når jeg først kommer meg ned til byen så er det tusenvis av mennesker som er går i veien overalt! Jeg skjønner ikke hvor de skal eller hva de tenker. De er så uforståelige, umulig å tolke eller forstå. Jeg står alltid i veien, for jeg skjønner ikke deres tankemønster!
Ikke bare det, men de er så irriterende. Mennesker som skravler om alt mulig rart høyt overalt. Mennesker som hører på musikk høyt, eller som ikke tar telefonen sin når den ringer og ringer og ringer. Eller unger som skriker og foreldre som ikke prøver å få de til å ti stille. Busser og trikkr og biler som tuter helt plutselig, høyt, så man skvetter. Folk overalt som er i veien og irriterende og høylydte og masete og hatfulle (som de som absolutt måtte av trikken sist jeg var ute fordi de syntes det lukta ekkelt i trikken, mennesker takler jo ikke en eneste lukt lenger, ingenting skal lukte, iallefall ikke naturlige lukter, æææææsj, så ekkelt!). Mennesker som ser stygt på deg fordi du er annerledes. Ja, hva så om jeg er annerledes? Ja, hva så om jeg ikke har dusja i dag? Er det virkelig så mye verre med litt svettelukt enn overforbruk av en ekkel parfyme som kanskje du, men ikke jeg liker lukten av? Hva så om jeg er 30 år og sitter på bussen og leser tegneserie? Jeg koser meg med det, om du vil lese poesi eller heftige litterære klassikere, så får du kose deg med det. Folk er forskjellige, deal med det for faen! Jeg ser ikke ned på deg fordi du velger å dusje hver dag, bruke dyr parfyme og leser Tolstoj.
Jeg gleder meg veldig til jeg kommer hjem i kveld. Inn i min trygge lille hule, hvor jeg kan være meg selv fullt og helt (for det kan jeg faktisk her hjemme, selv med Anders tilstede). Men først må jeg overleve uteverdenen noen timer. Ønsk meg lykke til da!
For min del, iallefall nå, er bare det å gå ut døra et gedigent stressmoment. Før man går ut utgangsdøren hjemme så er det tusen ting å tenke på.
Jeg må dusje, men jeg takler det ikke, orker ikke, vil ikke. Etter en dusj er jeg våt og kald, huden føles ekkel fordi den er rå, og det våte håret klistrer seg inntil huden overalt. Jeg må pusse tennene, men jeg takler ikke, orker ikke, vil ikke. Jeg må fikse håret, får ikke til, blir sint, lei meg. Jeg må sminke meg, eller rettere sagt legge på et lag med sminke for å skjule alle de grusomme kvisene, og det betyr å se seg i speilet og se det ekle kvisetrynet, det gjør meg nedfor. Så var det klær, klær som minner meg på hvor tynn jeg en gang var, den gangen jeg hadde kontroll og livet var bra, klær som minner meg på hvor feit jeg er nå, klær som er altfor små, prøver klesplagg etter klesplagg, men alle er for trange, må til slutt velge det ene trygge skjørtet jeg vet at er stort nok enda, og kanskje finner jeg en t-skjorte som kribler og klør noe utrolig og så må jeg finne en ny topp som forhåpentligvis ikke klør. Jeg må pakke alt jeg må huske, og glemmer jeg noe blir jeg sint på meg selv.
Når skal ting skje? Når skal jeg egentlig ut? Hvilken buss må jeg ta? Hva skjer når? Og hva skal jeg egentlig ute? I hvilken rekkefølge?
I dag er planen Serieteket for å levere og låne bøker, Outland og BR for å se om de har fått inn ny Lego, og muligens til Kringsjå - studenthybelen min - for å hente endel av sakene mine. Det siste punktet stresser meg, orker ikke å tenke på det. De andre tre stoppene på veien er koselige, de vil jeg. Men jeg aner ikke hvor jeg skal først, eller når. Det burde vel ikke være så vanskelig. Både Serieteket og Outland er oppe til minst klokka sju. BR på Oslo City er oppe til klokka ti. Kringså er oppe "uendelig" (til hybelen er sagt opp og nøkler levert). Klokka er bare litt over to. Mange timer igjen. Det er jo bare å gå ut døra og ta det i den rekkefølgen man vil, bruke den tiden man trenger, ikke noe vits i å planlegge. Men her sitter jeg altså, og har allerede bukt flere timer til å tenke frem og tilbake hva som blir best, vel og merke ikke kontinuerlig aktiv tenking, men det har ligget i bakhodet hele tiden.
Anders er egentlig ferdig på jobb klokka tre. Han skal på SIO Helse for å hente resept på sovemedisin til meg. Fikk nettopp melding, han er på vei dit nå, fikk dra før fra jobb for å rekke psykolog-kontoret. Når skal jeg møte han? Og hvor? Jeg må ned til byen iallefall. Det er bare å møte han, så tar han kontrollen på det videre. Men det er ikke sikkert jeg (og alle de tusen tankene jeg har hatt i dag) er enig med hva han har tenkt om saken (han har kanskje ikke tenkt over det samme som meg, kanskje ingenting). Blir det bra nok da? Blir hva bra nok?!? Uansett hvilken rekkefølge vi tar ting i, så går det bra. Ingen av stedene stenger før vi rekker å komme oss dit. Ingenting blir borte. Ingenting kan egentlig gå galt. Og egentlig så er alle stedene rimelig rett frem i dag. Ikke noe skummelt som jeg vil utsette (annet enn eventuelt Kringsjå), ikke noe som må gjøres i riktig rekkefølge.
Når jeg først kommer meg ned til byen så er det tusenvis av mennesker som er går i veien overalt! Jeg skjønner ikke hvor de skal eller hva de tenker. De er så uforståelige, umulig å tolke eller forstå. Jeg står alltid i veien, for jeg skjønner ikke deres tankemønster!
Ikke bare det, men de er så irriterende. Mennesker som skravler om alt mulig rart høyt overalt. Mennesker som hører på musikk høyt, eller som ikke tar telefonen sin når den ringer og ringer og ringer. Eller unger som skriker og foreldre som ikke prøver å få de til å ti stille. Busser og trikkr og biler som tuter helt plutselig, høyt, så man skvetter. Folk overalt som er i veien og irriterende og høylydte og masete og hatfulle (som de som absolutt måtte av trikken sist jeg var ute fordi de syntes det lukta ekkelt i trikken, mennesker takler jo ikke en eneste lukt lenger, ingenting skal lukte, iallefall ikke naturlige lukter, æææææsj, så ekkelt!). Mennesker som ser stygt på deg fordi du er annerledes. Ja, hva så om jeg er annerledes? Ja, hva så om jeg ikke har dusja i dag? Er det virkelig så mye verre med litt svettelukt enn overforbruk av en ekkel parfyme som kanskje du, men ikke jeg liker lukten av? Hva så om jeg er 30 år og sitter på bussen og leser tegneserie? Jeg koser meg med det, om du vil lese poesi eller heftige litterære klassikere, så får du kose deg med det. Folk er forskjellige, deal med det for faen! Jeg ser ikke ned på deg fordi du velger å dusje hver dag, bruke dyr parfyme og leser Tolstoj.
Jeg gleder meg veldig til jeg kommer hjem i kveld. Inn i min trygge lille hule, hvor jeg kan være meg selv fullt og helt (for det kan jeg faktisk her hjemme, selv med Anders tilstede). Men først må jeg overleve uteverdenen noen timer. Ønsk meg lykke til da!
mandag 1. juni 2015
Når kjæresten føles trygg
Dette er et vanskelig innlegg å skrive. Etter tre og et halvt år med særdeles mye urolighet og krangling føles det på en måte feil å skrive om trygghet og ro som han skaper for meg. Og det er jo absolutt ikke en vane enda - jeg er ikke trygg på at det vil fortsette, men jeg føler endel på det for tiden og vil derfor skrive om det.
Jeg er alene hjemme nå. Ikke så rart; Anders jobber 8:00-15:00 hver dag. Han er sjelden hjemme før klokka har blitt fire. Frem til da må jeg være alene, klare meg selv. Og det jeg sitter igjen med da er urolighet, trang etter tryggheten han kan gi meg, savn etter en (han) å være med, ensomhet. Jeg sover ofte til langt på dag, fordi da går dagen fortere. Jeg skal bli flink til å våkne tidligere, men det er vanskelig når kropp og hue føles kaotisk når han ikke er der for å roe meg ned. Jeg ligger i senga til han kommer hjem, slik at jeg slipper å støte på ting som kan få meg i enda mer ubalanse (rot, jeg mister noe i gulvet, ødelegger noe, = jeg faller sammen). Jeg leser. Da går tiden fortere. Til han er der igjen og kan hjelpe meg.
Han begynner å være den rolige motpolen jeg trenger å lene meg til når det stormer som verst i meg. Han begynner å kjenne meg og se og skjønne når jeg trenger støtte. Selv om det kanskje er eviglangt igjen, så merker jeg gode endringer. Jeg vil nevne noen småting han gjør, som gjør meg roligere...
Kanskje det viktigste han gjør er når hodet mitt begynner å stresse, når det fremdeles er i startfasen, og han klarer å holde rundt meg en liten stund, skjerme meg for omverdenen, snakke rolig med meg, og kanskje klarer han å finne en løsning for meg eller bare få roet meg ned slik at jeg selv kan se en løsning. Det er bare snakk om de små stormene nå, de store er vanskeligere.
Han har begynt å gjøre som jeg har sagt at hjelper når de små stormene blir større og nærmest umulig å komme seg ut av; finn på noe nytt, gjør noe nytt, vis handling (ikke bare snakk). Være det seg å bygge et barndommens fort hvor alt skal være trygt inni, eller rydde og ordne badet og tenne masse levende lys slik at jeg skal tørre/orke å ta en dusj.
Han ordner de store skumle for meg. Det vil si at han har kontakt med sjefen min (angående sykmelding og hvorfor jeg er sykmeldt og ikke tar kontakt selv), han har kontakt med psykologkontoret og ordner både sykmelding og sovemedisin til meg, han betaler regningene mine for meg, og så videre. Slike viktige ting, som gjerne krever telefonkontakt stresser meg sykt mye, og jeg fikser de ikke selv, jeg ignorerer de heller!
Piller. Han passer på at jeg tar pillene mine hver dag. Riktignok bare D-vitamin og sovemedisin, men de er viktige nok de - og jeg klarer ikke å huske på (eller bry meg nok om) de selv. Allergimedisin klarer jeg som regel å huske selv, siden jeg "dør" uten de på denne tiden av året.
Jeg sliter mye med å sovne for tiden (ergo sovepiller), og det prøver han å hjelpe meg med. De tre siste kveldene har han lest for meg på senga. Vi finner senga kanskje en time før vi må sove, legger oss tett inntil hverandre, og så leser han for meg en god stund. Han leser Hobbiten, på engelsk til og med. Etterhvert legger vi oss ordentlig og sier natta. Med sovemedisin og høytlesing har jeg de siste tre nettene sovnet rimelig fort, og har sovet hele natta uten oppvåkning eller mareritt/vonde drømmer.
Småting i hverdagen som viser at han kjenner meg. Det er sikkert mange ting, som jeg ikke legger merke til. På lørdag hadde vi lasagne til middag, med salat til. Da jeg ville ha porsjon nummer to spesifiserte jeg hvordan han skulle legge maten på tallerkenen (hvor lasagnen skulle ligge og hvor salaten skulle ligge, slik at det ikke ble blandet lasagnerester i salaten - typisk Asperger vil ikke at forskjellig mat skal komme borti hverandre), hvorpå han kommenterte med et smil at det visste han selvsagt! Jeg vet ikke om det er slurv som gjør at han ikke tenker over det til vanlig, eller om det er en ny oppdagelse for han at det er sånn jeg vil/trenger å ha det, men han gjorde uansett riktig denne gangen - og han viste at han forstår og bryr seg om hvordan jeg fungerer. Slike småting vil jeg gjerne se mange av, og kanskje kommer de etterhvert.
Han hjelper til med så mye hver dag. Han lager mat, han vekker meg eller setter på vekkerklokke for meg, han rydder, han finner noe jeg kan lese på mens han er på do, han passer (iallefall når han selv husker det) på at jeg drikker nok, skal vi ut på noe har han som regel full kontroll på alt jeg trenger eller skal ha med meg slik at det eneste jeg trenger å gjøre er å ordne meg og kle på meg, han spør meg hver dag om det er noe jeg trenger på butikken, han tar vare på kattene våre og han holder seg våken gjennom natta om jeg trenger det.
Han gjør egentlig altfor mye. Men slik som situasjonen min er for tiden så må jeg bare godta at jeg trenger at han gjør alt for meg. Kanskje jeg etterhvert blir sterkere igjen og klarer å bidra mer igjen. Frem til da så er det godt at han klarer og orker å gjøre så mye hver eneste dag for å være der for meg. Håper han ikke blir for sliten, eller syk. Jeg trenger han.
Jeg er alene hjemme nå. Ikke så rart; Anders jobber 8:00-15:00 hver dag. Han er sjelden hjemme før klokka har blitt fire. Frem til da må jeg være alene, klare meg selv. Og det jeg sitter igjen med da er urolighet, trang etter tryggheten han kan gi meg, savn etter en (han) å være med, ensomhet. Jeg sover ofte til langt på dag, fordi da går dagen fortere. Jeg skal bli flink til å våkne tidligere, men det er vanskelig når kropp og hue føles kaotisk når han ikke er der for å roe meg ned. Jeg ligger i senga til han kommer hjem, slik at jeg slipper å støte på ting som kan få meg i enda mer ubalanse (rot, jeg mister noe i gulvet, ødelegger noe, = jeg faller sammen). Jeg leser. Da går tiden fortere. Til han er der igjen og kan hjelpe meg.
Han begynner å være den rolige motpolen jeg trenger å lene meg til når det stormer som verst i meg. Han begynner å kjenne meg og se og skjønne når jeg trenger støtte. Selv om det kanskje er eviglangt igjen, så merker jeg gode endringer. Jeg vil nevne noen småting han gjør, som gjør meg roligere...
Kanskje det viktigste han gjør er når hodet mitt begynner å stresse, når det fremdeles er i startfasen, og han klarer å holde rundt meg en liten stund, skjerme meg for omverdenen, snakke rolig med meg, og kanskje klarer han å finne en løsning for meg eller bare få roet meg ned slik at jeg selv kan se en løsning. Det er bare snakk om de små stormene nå, de store er vanskeligere.
Han har begynt å gjøre som jeg har sagt at hjelper når de små stormene blir større og nærmest umulig å komme seg ut av; finn på noe nytt, gjør noe nytt, vis handling (ikke bare snakk). Være det seg å bygge et barndommens fort hvor alt skal være trygt inni, eller rydde og ordne badet og tenne masse levende lys slik at jeg skal tørre/orke å ta en dusj.
Han ordner de store skumle for meg. Det vil si at han har kontakt med sjefen min (angående sykmelding og hvorfor jeg er sykmeldt og ikke tar kontakt selv), han har kontakt med psykologkontoret og ordner både sykmelding og sovemedisin til meg, han betaler regningene mine for meg, og så videre. Slike viktige ting, som gjerne krever telefonkontakt stresser meg sykt mye, og jeg fikser de ikke selv, jeg ignorerer de heller!
Piller. Han passer på at jeg tar pillene mine hver dag. Riktignok bare D-vitamin og sovemedisin, men de er viktige nok de - og jeg klarer ikke å huske på (eller bry meg nok om) de selv. Allergimedisin klarer jeg som regel å huske selv, siden jeg "dør" uten de på denne tiden av året.
Jeg sliter mye med å sovne for tiden (ergo sovepiller), og det prøver han å hjelpe meg med. De tre siste kveldene har han lest for meg på senga. Vi finner senga kanskje en time før vi må sove, legger oss tett inntil hverandre, og så leser han for meg en god stund. Han leser Hobbiten, på engelsk til og med. Etterhvert legger vi oss ordentlig og sier natta. Med sovemedisin og høytlesing har jeg de siste tre nettene sovnet rimelig fort, og har sovet hele natta uten oppvåkning eller mareritt/vonde drømmer.
Småting i hverdagen som viser at han kjenner meg. Det er sikkert mange ting, som jeg ikke legger merke til. På lørdag hadde vi lasagne til middag, med salat til. Da jeg ville ha porsjon nummer to spesifiserte jeg hvordan han skulle legge maten på tallerkenen (hvor lasagnen skulle ligge og hvor salaten skulle ligge, slik at det ikke ble blandet lasagnerester i salaten - typisk Asperger vil ikke at forskjellig mat skal komme borti hverandre), hvorpå han kommenterte med et smil at det visste han selvsagt! Jeg vet ikke om det er slurv som gjør at han ikke tenker over det til vanlig, eller om det er en ny oppdagelse for han at det er sånn jeg vil/trenger å ha det, men han gjorde uansett riktig denne gangen - og han viste at han forstår og bryr seg om hvordan jeg fungerer. Slike småting vil jeg gjerne se mange av, og kanskje kommer de etterhvert.
Han hjelper til med så mye hver dag. Han lager mat, han vekker meg eller setter på vekkerklokke for meg, han rydder, han finner noe jeg kan lese på mens han er på do, han passer (iallefall når han selv husker det) på at jeg drikker nok, skal vi ut på noe har han som regel full kontroll på alt jeg trenger eller skal ha med meg slik at det eneste jeg trenger å gjøre er å ordne meg og kle på meg, han spør meg hver dag om det er noe jeg trenger på butikken, han tar vare på kattene våre og han holder seg våken gjennom natta om jeg trenger det.
Han gjør egentlig altfor mye. Men slik som situasjonen min er for tiden så må jeg bare godta at jeg trenger at han gjør alt for meg. Kanskje jeg etterhvert blir sterkere igjen og klarer å bidra mer igjen. Frem til da så er det godt at han klarer og orker å gjøre så mye hver eneste dag for å være der for meg. Håper han ikke blir for sliten, eller syk. Jeg trenger han.
Abonner på:
Innlegg (Atom)