Savn

Jeg vil ikke. Jeg kan ikke. Jeg klarer ikke. Jeg orker ikke. Jeg takler ikke. Jeg hater...

Ord jeg sier så altfor ofte.

Hva er det jeg ikke vil, kan, klarer, orker, takler nå? Hva er det jeg hater nå? Følelser. Følelser som prøver å komme frem i meg. Følelser jeg ikke vil, kan, klarer, orker, takler at er der. Følelser som kun fører til tristhet, nedetid, sinne, hat.

Menn, kjærlighet, forelskelse, forhold, følelser, intimitet. Jeg hater alt sånt. Det kommer aldri noe godt ut av det. Det som i et øyeblikk gir varme og gode følelser, gir i neste øyeblikk grusomme følelser. Det er ikke verdt det!

Likevel fortsetter jeg hele tiden å søke etter det, drømme om det, håpe på det. Jeg har forsåvidt ikke mye igjen av hverken håpet eller drømmen, men noe rester finnes det jo. 

Jeg er egentlig veldig glad i følelsen savn når jeg vet jeg snart får se vedkommende igjen. Men følelsen av savn blir ikke så god som den burde være, når det er altfor mange ekle og beske bismaker som følger med. Bismakene surner hele opplevelsen, og gjør den til noe jeg ikke vil, kan, klarer, orker, takler. Like fullt så er den der. Det fungerer ikke å jage den bort, eller kanskje det finnes en måte å gjøre det på som jeg ikke vet om.

Når det du virkelig har lyst til er å bli omkranset av armer som aldri slipper, trykt tett inntil en god varm kropp som former seg etter din, og du kan føle at verden rundt forsvinner og stresset i hodet slipper tak for en liten stund...men så kan du ikke ville det likevel, fordi det betyr følelser, ekle stygge følelser som bare ender opp i tårer uansett.

Jeg vil ikke savne. Jeg vil ikke føle. Følelsene er ikke velkommen. Jeg kjemper imot med hele meg.

"Working girl"

På vei hjem en av disse dagene.

De siste dagene har vært rimelig kjedelige. Jeg har jobbet inn det tapte denne måneden på kun sju dager (tidligere nevnt sykeperiode). Jeg har jobbet ca. 48 timer, samt får masse overtidstillegg, kveldstillegg og hele tre dager med diettpenger. Det kommer virkelig godt med neste måned når alle regninger skal betales. Men det har jo sin pris... Noe liv utenom jobbingen kan jeg ikke sies å ha hatt.

Onsdag forrige uke jobbet jeg kveld, torsdag til fredag var det Bergen-gjennomkjøring med kveldsjobbing begge dager, lørdag ble helt syk med 14,5 timer lang arbeidsdag hvor jeg avsluttet i Kristiansand for overnatting, søndag var jeg på hjemreise i jobbsammenheng i fem timer (avslappende nok, men i uniform og ikke fri), mandag var den lange turen til Stavanger hvor jeg måtte legge meg med en gang jeg ankom hotellet klokka åtte om kvelden og i dag startet jeg på jobb kl. 04:05 og åtte timer senere ankom jeg Oslo og kunne endelig dra hjem for å ha en slags helg!

Det eneste jeg har gjort de siste sju dagene er å jobbe og sove føles det ut som. I tillegg har jeg knapt vært hjemom, ikke engang for å sove. Sov hjemme natt til torsdag forrige uke, natt til lørdag fikk jeg hele fire timer på øyet i egen seng, og natt til mandagen fikk jeg sove hjemme. Jeg har vært landet rundt (iallefall den sørlige halvdelen av landet); en natt i Bergen, en natt i Kristiansand og en i Stavanger.

Jeg har fri de neste to dagene, noe som er herlig. Jeg kommer sikkert til å bli spurt om å jobbe, men med mindre det blir helt krise så kommer jeg ikke til å ta på meg noen vakter. Jeg jobber igjen til helgen; fredag, lørdag og søndag. Jeg trenger litt fri innimellom. Jeg skulle gjerne hatt helligdagstillegget på torsdag, men får med meg det både på fredag og søndag så. Disse to fridagene skal brukes slik påsken burde brukes: til brettspilling i mange timer med gode venner - og godterispising! Håper ingenting ødelegger for planene mine.

Mandalas klarner hodet

For noen år siden viste mamma meg en fargebok hun hadde kjøpt seg. En fargebok for voksne, såvel som for barn. Fargeboken var en mandalas-fargebok. Mamma fortalte meg at ved å fargelegge slike mønstre uten noe spesiell tankevirksomhet kunne hjelpe på å tømme hodet, få fokus og ro. I fjor (eller var det i forifjor?) kjøpte jeg meg min første mini-Mandalas fargebok på Nille. Knøtteliten sak, med detaljerte små Mandalas en kunne fargelegge. Jeg husket hva mamma sa om det, og i forbindelse med ekstremt kjedelige historietimer på voksenopplæringen i fjor så forsøkte jeg å benytte Mandalas til å fokusere/klarne hodet. Ved å sitte slik å bare fargelegge mens jeg hørte på læreren skravle i vei, så klarte jeg på et vis å holde tankene bedre i sjakk og dermed få med meg mer av skoletimene.

Nå har jeg igjen startet med arbeidet for å kanskje klare Exphil i vår, og med det fører mange kjedelige og knusktørre forelesninger om filosofi. Jeg slet i sta med fokus, tankene driftet over på alt annet enn forelesningen jeg lyttet til på podcast. Derfor stakk jeg på Nille og kjøpte en slik liten blokk med Mandalas. Jeg klarte å komme meg gjennom over to timer med forelesning om den kjipeste og vanskeligste filosofen av dem alle, Kant, ved å fargelegge. Jeg får med meg mye mer på denne måten, hodet vandrer ikke og jeg kjeder meg ikke/blir ikke rastløs. Og så blir det så fint og fargerikt når jeg er ferdig!

Se så liten boka er i forhold til pennene.
(Elsker forresten disse pennene, og har sykt mange av dem hjemme.)

Før fargelegging.

Etter fargelegging. Fargerik og fin.

Noen tidligere Mandalaer jeg har fargelagt.
Jeg henger opp de ferdige på veggen min på hybelen. De gjør meg i godt humør!

God morgen, Bergen!

Hodepinen jeg har slitt med i to døgn har endelig gitt seg, og jeg nyter morgenen i Bergen. En smart gammel dame på toget foreslo at hodepinen min kom av det voldsomme væromslaget vi har hatt i Oslo, fra superfint vårvær til kaldt og guffent snøvær. Siden jeg ikke finner noen annen grunn til hodepinen, så kanskje det er noe i det. Vel fremme i tørre og varme Bergen har iallefall hodet mitt blitt friskt, og jeg ser litt lysere på livet igjen.

Jeg er igjen på gjennomkjøring til Bergen og tilbringer formiddagen (og ettermiddagen) på hotell Scandic Ørnen.

Denne gangen valgte jeg å stå opp tidlig og få med meg frokostbuffeten. Og det var virkelig verdt det! Jeg karret meg ut av senga allerede klokken 8, og nøt en times lang frokost med masse god mat, kaffe og en god bok til. På frokostbuffeten kunne man bestille omelett etter eget ønske, presse sin egen appelsinjuice, steke sine egne vafler og det var et veldig rikt utvalg av både kald og varm mat, mye forskjellig frukt (til og med granateple), smoothier og mer. Jeg så til og med et stort fat med store sjokoladeboller. Veldig mye å velge mellom, og jeg forsøkte å få med meg litt av hvert, men det er måte på hvor mye magen orker så tidlig om morgenen. Godt var det iallefall! Frokosten sto i stil med dette fine hotellet.

Etter en herlig 4-retters frokost droppet jeg faktisk kakene, selv om de fristet. 

Nydelig vær i Bergen i dag, og se så fin utsikt fra hotellrommet mitt!

Nå er klokken straks 11, og jeg har rukket lang frokost, en god tur på Bergen Storsenter for påskeegginnholdshopping (!), jeg har kjøpt inn middag til togturen etterpå og nå er jeg tilbake på hotellrommet og skal være flink jente å gjøre skolearbeid en god stund. Og nyte en god og kald Cola Zero, fordi jeg fortjener det!

Ønsker alle mine lesere en riktig fin dag!

Ukens stress! (Ukens mål)

Som en del av "gjøre hybelen fargerik og hjemmekoselig"-prosjektet lagde jeg meg en slags oppslagstavle av knallgul papp, hvor jeg har hengt masse fargerike ark og lapper på. Dette ble starten på prosjekt "få tilbake rutiner og få ting gjort". (Jeg liker prosjekter!) Slik ser det ut på veggen min hjemme nå:

(Klikk for større bilde)

Nederst er oversikt over ukens mål. Hvert mål har sin egen fargerike post-it-lapp. Når oppgaven er fullført føres den over til det blå arket "completed tasks". Denne delen, og forsåvidt også oversikten over rutiner (orange ark), gjør meg nå veldig stresset. Forrige uke gikk det så fint, og ved ukeslutt var det kjempemange fargerike lapper på det blå arket, og kun en oppgave som ikke var fullført. Denne uken kommer det til å være veldig mange igjen på det lysegule arket. Jeg har vært slått ut i to dager med hodepine og veldig trøtthet/slitenhet. Det eneste jeg har maktet å gjøre er å få meg på jobb. Ellers har jeg bare sovet.

Et av de aller viktigste målene denne uken var å komme meg på Aspergers gruppesamtale. Det antakeligvis viktigste temaet for meg var nemlig denne uken; hvordan takle stress. Jeg klarte ikke å komme meg dit. Hodet dunket og jeg var så sliten og trøtt. Jeg valgte å ta paracet og slappe av/sove frem til jeg måtte på jobb. Både gruppesamtale og jobb rett etterpå hadde blitt altfor mye med hodepine. Men da gikk jeg glipp av det veldig viktige temaet! Det stresser meg (doh!). Jeg trengte virkelig å være der denne gangen. Nå må jeg klare meg på egenhånd når det gjelder stress. Jeg føler likevel at jeg er litt på vei med det; nemlig med å begynne å sette fokus på hva som får meg for stresset og dermed gir meg nedetid. Det er likevel langt igjen til jeg kan fungere bedre.

Andre mål som antakeligvis ikke blir gjort denne uken: svømme+styrketrening, gåtur rundt Sognsvann (eneste målet jeg ikke fikk til forrige uke), to dager med 10 000 skritt, se ferdig Flexphil om Kant (8 videoer igjen), høre på forelesningene om Kant, farge opp håret.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle at jeg ikke får til målene mine. Jeg vet jeg har vært "syk". Jeg har jobbet mye - 4 dager - etter å ha vært borte fra jobb i en måned. Og jeg har tross alt fått gjort endel viktig. Likevel så er jeg sint på meg selv. Sint og skuffet, og bare lyst til å gi faen i alt og bare finne på morsomme ting og spise godteri og kose meg! Jeg må finne en måte å godta at jeg ikke kan få til/orke alt bestandig, og å klare å fortsette å gjøre bra ting selv om jeg blir litt nedfor. 

Loppis-vår!

Våren er endelig her, og med vårsola kommer loppemarkedene. Jeg elsker å gå på loppemarkeder og kjøpe ting jeg strengt tatt slettes ikke trenger, se på alle de grusomt stygge tingene som jeg ikke kjøper og kanskje kose meg med en hjemmelaget sjokoladekake i sola. Her i Oslo så er det veldig mange loppemarkeder både på våren og på høsten. Nå er våren i gang, og det har allerede vært to helger med noen få loppemarkeder. Den første helgen dro vi ikke på noen, men i helga rakk vi såvidt innom to etter at jeg var ferdig på jobb for dagen.

Vårens to første loppemarkeder ble på Hasle Skole og Bolteløkka Skole, og de var heldige med været (vi så noen ligge å sole seg i kun shorts på vei til første loppis). Det var veldig mange (irriterendes) folk som alltid sto eller gikk i veien, men sånn skal det være. Vi kom såpass sent at det dessverre ikke var så altfor mye spennende å kjøpe, men noen småting fikk jeg da med meg hjem. Spesielt glad ble jeg for Batman-t-skjorta som jeg fant på barneavdelingen, men som var i voksen damestørrelse likevel! Det var vanskelig å gå forbi grillen med store og fristende burgere, men vi klarte det. Og siden jeg forsøker å bli flinkere med kostholdet igjen så var vi flinke og droppet kake denne gangen.

Nå er det påskeferie de neste to helgene, men så braker det løs med skikkelig loppis-helger. Jeg har fått fri på den ene hovedhelgen, da kommer søster med mann innover til Oslo også, så da blir det en skikkelig god helg håper jeg! Jeg satser på å finne mye fint fremover, både bøker, brettspill, kule klær og kanskje litt Lego og andre småting.

Helgens fangst.

Nysgjerrig på når det er loppemarked i ditt nærområde? Loppemarked.info gir en god oversikt over loppemarkeder og bruktsalg rundt om i landet. Ta en titt da vel!

Hva vil jeg bli når jeg blir stor?

Jeg er 30, og aner fremdeles ikke svaret på dette spørsmålet.

Jeg har prøvd meg på grafisk design - utdanning, men fikk det ikke til.
Jeg har jobbet med IT-support i mange år - trivdes, men ble lei (ingen vei å gå videre).
Jeg har vært såvidt innom helsetjenesten (?) - jobbet som avlaster for bror med Asperger, samt på et botreningshjem for unge med Asperger (som nattevakt).
Jeg har gått tilbake til videregående voksenopplæring for å få studiekompetanse.
Jeg har forsøkt meg som universitetsstudent på Spesialpedagogikk - fungerte ikke, faller inn under "brukergruppen" fremfor de som kan hjelpe nevnte brukergruppe tydeligvis.
Jeg har snart jobbet i ett år i kafé - på toget, trives ikke.

Så hva skal jeg finne på videre?

Jeg vil gjerne fortsette å prøve å bli noe. Få meg en utdanning. Finne et yrke jeg faktisk føler jeg kan, mestrer og trives i. 

Men hva?

Jeg kommer til å søke på radiografi-studiet til høsten. Det er det eneste som virkelig frister nå. Det virker som et studie jeg kan klare; mye pugging - men "enkel" pugging, mye naturfag - som jeg faktisk er rimelig flink med (hvis en skal se på hva jeg fikk til/syntes var interessant på videregående voksenopplæring i fjor), og det er et veldig praktisk fag. Spes. ped som jeg forsøkte i høst var veldig mye å lese og forstå i dybden. Det fungerte ikke for meg.

For å klare dette studiet så bør jeg ha lån fra Lånekassen. Det fikk jeg ikke i høst og måtte jobbe altfor mye. Men for å få det trenger jeg flere studiepoeng (10 poeng). Derfor må (bør) jeg fullføre Exphil i vår. Jeg er registrert på faget og kan ta eksamen. Men det er under to måneder til, og jeg har såvidt startet å lese pensum, og jeg forstår veldig lite. Det kan selvsagt gå, men det er utrolig vanskelig. Jeg vet at hvis jeg vil noe sterkt nok, så får jeg det til. Og med min nye hybeltilværelse så har jeg mer stillhet og ro, samt orden og rutiner, til å kunne klare å studere iallefall.

Dette gir meg to store spørsmål: 
1. Er radiograf det jeg ønsker å bli (og jobbe med resten av livet)?
2. Er det noen andre linjer/yrker som jeg kan søke på (noe annet som kan være av interesse om jeg ikke kommer inn på radiografi)?

Back to work

"Endelig" har jeg begynt å jobbe igjen. Jeg var sykmeldt i en og en halv uke, men de ga meg ingen nye vakter så lenge jeg ikke ga dem beskjed om at "jeg er frisk igjen". Og jeg orket ikke å si det, fordi jeg ikke trodde jeg kunne klare å komme tilbake til jobb enda. Jeg hadde derfor vært borte fra jobb i akkurat en måned. På tide å komme seg i gang igjen da.

Min første arbeidsdag tilbake tok veldig mye av dette "toleransevinduet" jeg har skrevet om tidligere. For det første så hadde jeg en dårlig natt, med maks to timer søvn totalt - og de to timene var opphakket på grunn av mareritt (1). Vel fremme på jobb fikk jeg vite at det ville være masse viktige folk (type politikere og liknende) som passasjerer på returtoget jeg skulle ha og at vi måtte være på vårt aller beste - alt skulle være perfekt (2). Jeg hadde glemt slik klesrulle for å fjerne kattehår, så uniformen min var dekket av pels (3). Så før jeg kunne gå på toget måtte jeg farte rundt på Jernbanetorget etter en åpen butikk som solgte dette. Fjerde butikken jeg var innom hadde det gudskjelov. Vel fremme på toget så var det selvsagt fullt av folk fra NSB, Jernbaneverket ol. som skulle på verneombudsamling som hele tiden hang i kaféen og skravla (med hverandre og oss som var på jobb) (4). Ja, og altfor mange turister da (5). Rett og slett altfor mange folk som krevde for mye av meg. Jeg var veldig trøtt og orket lite. Returtoget gikk egentlig veldig fint. Disse viktige folkene hadde fått alt de kunne få fra oss  tidligere på turen fra Bergen, så de så vi lite til. Dette toget var dessuten veldig stille og rolig, samt med kollega og konduktører jeg liker. Så returen ble avslappet og bra.

Etter jobb dro jeg innom basen (kontoret) for å hente en gymbag jeg hadde glemt igjen for lenge siden. Selvsagt huket sjefen tak i meg (6). Jeg har jo vært syk fra jobb lenge, og hun ville snakke med meg. Det gikk forsåvidt greit nok, men med litt "kjefting" fordi jeg hadde meldt fravær via SMS og at Anders flere ganger hadde meldt fravær for meg. Dette var ikke ok fikk jeg beskjed om. Jeg vet jo det, men når man er helt fullstendig nede for telling psykisk så klarer man ikke alltid å følge regler. Uansett så fikk jeg iallefall gjort ferdig denne samtalen med sjefen, den ville jo kommet før eller senere uansett.

Vel hjemme så skulle jeg jo egentlig være flink resten av dagen også. Jobbe med skolearbeid to-tre timer iallefall, rydde litt, gjøre daglige rutiner. Jeg skiftet til koseklær (etter en lang arbeidsdag i stiv uniform trengte jeg det), fant meg en utrolig god middag (thaimat-rester fra Risbollen) og satte meg godt til rette i sofasenga mi med pledd over meg og begynte å se på serien Looking. Og der ble jeg sittende/liggende til jeg hadde sett alle episodene jeg hadde! Og så lå jeg meg nedpå for å sove litt, med et håp om å få meg opp et par timer senere for å iallefall få unna de daglige rutinene. Det skjedde ikke for å si det sånn.

Nå prøver jeg å godta at gårsdagen ble som den ble, men det er ikke lett. Jeg vet at etter så lite og dårlig søvn så er det helt ok å være ødelagt etter endt arbeidsdag. Jeg vet at det da er lov å slappe av på sofaen hele kvelden og legge seg tidlig. Jeg vet at de ekstra stressmomentene (6 stk) i løpet av dagen gjør det enda mer ok. Men jeg vil jo så altfor gjerne være flink. Og jeg har så altfor mye å gjøre (skolearbeid). Jeg trengte å slappe av. Jeg trengte å sove. Nå trenger jeg å klare å godta at jeg gjorde det bra i går!

En mandag verdt å feire

Da jeg ble kjent med Anders hadde han vært sykmeldt for Krohns i flere år allerede, og gikk på NAV. Han hadde de siste årene vært gjennom flere operasjoner, og mye smerte, så han kan ikke kalles naver av den grunn. I juli i fjor tok NAV Nordstrand tak i han, og sendte han på jobbutprøving. Han begynte med halv dag tre dager i uken tror jeg det var, på ILAS IKT. Etterhvert ble dagene lenger og flere, og til slutt var han i 100% jobb på dette stedet. I desember ble han "ansatt" via KIA-ordningen (Kvalifisering i Arbeidsmarkedsbedrift). Det tok ikke lange tiden før Adecco og liknende vikarbyråer kom inn i bildet og prøvde å få han ut i ordentlig jobb. I dag har han hatt sin aller første dag på ordentlig jobb, totalt uten NAV i bildet! Han er i et tre-måneders vikariat via Adecco i første omgang, men med muligheter for fast ansettelse etter det.

Så, i dag feiret vi! Jeg tok han med ut for å spise. Han fikk velge sted og type mat, så skulle jeg gå bak med VISA-kortet. Det ble en veldig god tre-retters på TGI Friday's, etterfulgt av en kaffe på Espresso House. Anders klarte knapt å bevege seg etter maten, siden jeg var flink jente å sa nei til å dele desserten med han (ergo: jeg spiste bare to retter).

Veldig glad og stolt. Med god grunn.

Forrett: Sesame Jack Chicken Strips
Hovedrett: Italian Stackhouse Burger (med 3 typer ost hvorav en er mozzarella sticks, og pepperoni)
Dessert: Mocha Mud Pie Pops

Biiig coffee!

Gruppesamtale AS: Stressmestring

Endelig klarte jeg å komme meg på gruppesamtale igjen. I dag var temaet "stressmestring". Vi snakket litt om hva stress er, samt "toleransevindu" - hvor mye man tolererer i løpet av en dag, hva som kan gjøre at toleransevinduet blir mindre enkelte dager, og hva som skal til for at man blir overstimulert. Så brukte vi godt over en time på å tenke over og diskutere hva som kan fylle opp toleransevinduet. Neste time skal vi jobbe videre med temaet, så noe direkte gode tips har vi ikke fått (eller funnet ut av selv enda), men det handler mye om å ikke dette sammen når vinduet blir overfylt.

Vi fikk en god forklaring på at en med Asperger syndrom har gjerne et trangere/mindre toleransevindu enn en nevrotypisk person. Vi faller derfor lettere ut av det, blir lettere stresset. Ei på gruppen forklarte det godt med et bilde av to beger. Det nevrotypiske begeret er ca halvfullt, mens en aspergers beger er kanskje 70% fullt. For hver ting som ikke går bra i løpet av en dag, så fylles begeret mer og mer (lik hendelse fyller like mye i hvert beger). Når begeret til aspergeren renner over, er det fremdeles en god del plass i det nevrotypiske begeret (i dette tilfellet 20% igjen). Jeg synes det forklarte det godt. 

Jeg vil skrive litt om hva som fyller opp mitt toleransevindu. Både for at jeg selv skal kunne huske det og for at folk rundt meg kan være obs på det. Jeg går veldig lett over, begeret er tilnærmet fullt hele tiden for tiden og det er ikke store tingene som får det til å renne over for meg. Så, her er mine tanker...

Meg selv:

- Å ikke få til ting
    Dette er min kanskje viktigste stressfaktor. Jeg føler jeg feiler alt hva jeg prøver på, alltid! Og ofte så gjør jeg det. Og det er så inni granskauen frustrerende. Jeg blir så skuffet over meg selv og sint på meg selv. Dette kan ødelegge mange dager etter en hendelse. Mange dager med kun å ligge i senga fordi jeg ikke får til en dritt likevel.
- Å utsette viktige ting
    Når jeg har viktige ting å gjøre (betale regninger, ta en viktig telefonsamtale, undersøke ting jeg egentlig ikke vet hvordan jeg skal finne ut av men som er veldig viktig å finne ut av osv.) så har jeg en tendens til å synes de blir "skumle" (enten fordi jeg ikke vet hvordan, eller fordi jeg har utsatt for lenge). Slike skumle og viktige ting, de får meg helt ut av det. De vokser og vokser og vokser i skummelhet, og da blir de iallefall ikke gjort!
- Å prøve å forklare noe, men ikke få det til
    Den du prøver å forklare til misforstår hele tiden, uansett hvordan man forklarer det. Etter å ha prøvd flere forskjellige vinkler så er det bare et stort stressmoment.
- Å ikke klare å snakke
    Det vil si: glemme ord, stokke om på ord eller setninger, stamme.

Sosiale sammenhenger:

- Treffe nye folk.
    SKUMMELT!
- Plutselig treffe folk man kjenner på gata
    Når det ikke var planlagt? Hate it! Samme om du er bestevennen min. Takler det ikke. Jeg er ikke klar. Har kanskje ikke tenkt over hvordan klær jeg har på meg i dag, har kanskje ikke sminket meg og føler jeg ser helt jævelig ut, går i min egen verden (småsnakker med meg selv og ser bare dust ut), kanskje jeg er på butikken og ser på ting jeg ikke vil at du skal se... Så mange grunner til at det ikke går bra.
- Forsamlinger
    Spesielt når forsamlingen er helt stille, ingen har noe spennende å si, men det føles som om det burde vært samtale på gang. Den stillheten er meget stressende. Jeg føler jeg må si noe, finne på noe å snakke om, og dra med resten på dette.
- Matbutikken i rushtiden
    Med folk som går i sin egen verden i alle mulige retninger og rett foran deg og stopper plutselig akkurat der du driver å går. Og bråker gjør de og, en konstant buzzing av masete folk.
- Å prøve å bevege seg i folkemengder
    Jeg skjønner ikke bæret av hvor folk skal bevege seg, og de går alltid der jeg ikke tror de skal gå, slik at de alltid er i veien for meg. (Se for deg to på kollisjonskurs, man går til ene siden for å ikke være i veien, men samme hvor mange ganger man prøver så går man alltid til samme side som den man er på kollisjonskurs med)

Planlegging:

- Dårlig tid/lite tid:
    Jeg kan egentlig ha rimelig god tid, men ikke føle at jeg har god nok tid og dermed gå ut for telling.
    Jeg kan tro jeg har mye bedre tid enn jeg har/at ting tar mye lenger tid enn jeg trodde, og så ikke få tid til andre ting som er planlagt. Da får jeg igjen dårlig tid og blir stresset.
- Ikke vite hva som skal skje
    Jeg vet at mye burde skje eller skal skje, men jeg vet ikke hvordan/i hvilken rekkefølge/til hvilket tidspunkt (nøyaktig)/hvem som er med/akkurat hva som skal skje (detaljert).
    (En avslappet dag hjemme uten planer er ikke stressende)
    Delvise planer...bestem dere da!
- Endringer av planer
    Hvis endringene kommer like før.
    Hvis endringen er til noe jeg ikke synes er like bra.
    Hvis jeg har gledet meg, eller fått en fin oversikt som jeg liker over hva som skal skje, og så endres det...
- For mange planer
    Å måtte velge mellom flere gode planer er utrolig vanskelig.
    Å måtte prioritere mellom de forskjellige planene (kjedelige som er viktig, eller morsomme som kanskje ikke er fullt så viktig) er også veldig vanskelig.

Varierte enkeltstående hendelser:

- Mobiltelefonen ringer
    Samme hvem som ringer. Jeg har telefonskrekk/angst.
    Verst er det når noen viktige ringer, som feks. jobben eller psykologen. Jeg ser hvem som ringer, vet jeg burde ta telefonen, klarer det ikke, og så stresser det meg ekstremt etterpå fordi jeg var så dum å ikke tok den og nå ikke aner hva vedkommende ville av viktige ting.
     Sigurd er den eneste jeg takler helt fint at ringer.
- Rot
     Rotete hus/hjem/rom er meget stressende.
     Å ikke finne det en leter etter fordi rot...
     Å måtte rydde masse før man går i gang med en oppgave fordi det rett og slett ikke er plass, det ender som regel med at jeg dropper å gjøre noe som helst.
- Bråkete ungdom
    Som er "all over the place" og snakker med jalla hipt språk og gjerne hører på musikk høyt på mobiltelefonen.
    Oftest på banen dette er et problem.
- Barneskrik/hyl
    Ikke like ille som ungdom. Som regel takles dette greit, men når ungen bare fortsetter og fortsetter og foreldrene ikke gjør en dritt for å prøve å få ungen til å slutte...da blir jeg irritert og stresset.
- Kø
    Dette er kanskje mer kjedelig enn direkte stressende, men...
- Mangel på mat
    Altså, dette med lavt blodsukker pga. det er lenge siden man har spist. Det er en helt vanlig fysiologisk reaksjon. Og jeg vet jeg lett blir både sint og klønete når jeg ikke har spist på lenge. Men det er mer konsekvensene etterpå som er stressfaktoren for meg; jeg ble klønete -> jeg mista noe i bakken -> tingen knuste -> jeg blir voldsomt sint på meg selv.
- Godtericravings
     Dette er veldig mye verre enn mangel på mat. Dette setter meg til tider totalt ut. Altså, når jeg ikke kan spise godteri, kan jeg spise godteri så er det jo null problem. 

Dette ble tydeligvis veldig langt. Og kanskje det meste av dette er helt vanlig. Men for meg er veldig mange av disse punktene daglige stressmomenter, og kommer det noe i tillegg så detter jeg rett ned. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å takle dette enda, altså hvordan jeg skal unngå å gå utenfor dette toleransevinduet. Jeg håper jeg lærer noe om det neste time, for det trenger jeg virkelig mer kunnskap om.

Hva gjør deg stresset? Har du noen gode tips til hvordan unngå at stresset tar knekken på deg?

Flytting

Jeg har flyttet! Helt plutselig. Vekk fra stor kjellerleiligheten på Nordstrand, vekk fra Anders. Nå bor jeg på et lite rom med delt kjøkken og bad i Kringsjå studentby, alene. (Til og med uten mine fantastisk søte og gode pusekatter - savn!)
Etter over tre år med veldig mye nedetid/depresjon, etter veldig mye krangling med Anders i det siste og at jeg så langt i år ikke har klart stort annet enn å ligge i senga og spise godteri, så måtte jeg ha en endring. Endringen denne gangen ble å flytte for meg selv for å jobbe med meg selv og få tilbake rutiner og struktur i hverdagen.

En sen kveld vi drakk sendte jeg søknad om studenthybel. Få dager etter fikk jeg tilbud om en. Jeg takket ja, skrev under kontrakt og betalte depositum. Så var det bare å flytte. Det tok en uke fra jeg fikk hybelen til jeg klarte å gjøre mer med det. Nøkkel ble hentet og første flyttelass lempet inn i "fengelcellen" (med stygt rødt linoleumsgulv og gamle stygge stoler så føltes det litt sånn). Videre tok det enda flere dager før jeg klarte å flytte resten av sakene mine, samt faktisk flytte hit. Anders hjalp meg med flyttelasset i en taxi, og tilbrakte min første kveld og natt her sammen med meg. Det gjorde det litt lettere. Første kveld på hybelen ble veldig koselig; vi pakket ut, spilte Alhambra med "ny" ekspansjonspakke, spiste fancy middag (Toro ferdigrett) og så på Gilmore Girls til sent på natt.

Nøkler og nøkkelkort.

"Fengselcellen". Kaller den for "my correctional facility".

Senga mi, med fargerike puter. Faktisk en veldig god seng!

Prøver å livne opp rommet med litt farger.

Farger og mønster!

Fancy middag på fancy lånt tallerken. Enkelt skal det være!

Alhambra. Det ble uavgjort...

Te. Har kjøpt søte nye tekopper og har med en stor boks full av yndlingsteen min.

Gilmore Girls og levende lys.