AS: sosial brainfreeze

Når jeg er i en sosial situasjon går hjernen min amokk. Jeg tenker tusen tanker på en gang. Likevel domineres samtalen av pinlig taushet, og blir jeg spurt om noe helt dagligdags som "hva har du gjort i helgen" så føles hjernen min totalt tom. Hjernen er for opptatt av tusenvis av gale tanker, så den stopper å fungere.

Typisk tankevirksomhet i løpet av få minutter i en sosial situasjon hvor samtale er viktig (leses i høyt tempo og uten stopp eller pustepauser, slik det er i hodet mitt):
Hva skal jeg si nå, hvordan skal jeg reagere på hva h*n sier, hvordan skal jeg stå/sitte/bevege på meg, skal jeg smile eller le, eller kanskje se sint ut, ser jeg faktisk sint ut om jeg skjønner at jeg skal se sint ut, viser ansiktet mitt det jeg ber det om å vise, jeg må huske å se på h*n innimellom, øyekontakt er viktig selv om jeg ikke liker det, hvordan ser jeg ut, synes h*n at jeg ser rar ut, pass på å ikke fikle, for all del ikke plukk på huden eller bit innsiden av kinnet, men huden klør, det er et hårstrå som kiler nesa, vis interesse for hva h*n sier, selv om det kanskje ikke er ditt favorittemne, kom med en tilbakemelding, kom med riktig tilbakemelding, nei faen i helvete der vet jeg ikke hva jeg skal svare, ånei nå er det pinlig taushet, det er min tur til å si noe men jeg vet ikke hva, øyekontakt, noe skjer rundt meg, pass på å ikke bli distrahert, faen ble distrahert, nei nå glemte jeg å ikke bite meg i kinnet og det gir dumme grimaser, faen nå synes sikkert h*n jeg ser ekkel ut, hva skal jeg si nå, hva skal jeg si, hva skal jeg si, høres dette dumt ut, ja faen kan ikke si det, må si noe annet, men hva, ikke det heller, pinlig taushet igjen, faen, biter og fikler og, konsentrer deg, øyekontakt, smil, si noe, hva som helst, rett opp ryggen, vær oppmerksom, prøv å del hva du har i tankene dine, men i svarte det er jo bare kaos i tankene og jeg finner ikke frem til den delen av hjernen hvor svarene befinner seg, oi svarte avvisende fordi jeg ikke fikk kontakt med den delen av hjernen, smil og lat som ingenting, pjuh h*n snakker fremdeles, prøve å følge med men nå har jeg gått glipp av noe mens tankene surret, skal jeg si at jeg ikke fikk det med meg eller late som ingenting, vil jo ikke virke fjern og gi beskjed om at jeg ikke følger med, prøver jo å følge med, nei nei nei nei nei nei min tur til å si noe, jeg bare stammer, og finner ingenting å si, dette går til helvete, kan den helvetes bussen komme snart så vi slipper å snakke mer, sjekke rutetid, sjekke mobil, se overalt ellers enn h*n, nei nå lagde jeg rare lyder, håper h*n ikke merket det, faen h*n lurte på hva lyden var, hva skal jeg si, hvorfor kan jeg ikke finne den delen av hjernen hvor alle samtaleemnene befinner seg, jeg leter men det virker helt tomt i hjernen, husker ingenting, og bussen kommer ikke, og det er pinling taushet for ørtende gang, og jeg fikler, og glemmer øyekontakt, og slutt å fikle, se på h*n, si noe, hva som helst, h*n synes jeg er gørrkjedelig, h*n kjeder seg, h*n vil aldri ha noe mer med meg å gjøre, h*n synes jeg er rar, jeg er rar, faen jeg må huske å samtale, ikke samtale inne i hodet mitt, samtale med h*n, hva sa h*n nå, jeg må svare, nei nå sa jeg noe rart igjen, ler det bort, det er tryggest, sier noe annet rart, i alle fall sier jeg noe, bedre enn pinlig taushet, sjekker mobilen uten å tenke over det, begynner å se etter nytt på appene mine, tenker ikke over at jeg trykker, faen det er uhøflig å trykke på mobilen når man skal være sosial, husk det, bort med mobilen, øyekontakt, husk øyekontakt, alle lydene rundt meg er masete, jeg blir distrahert, hodet snur seg automatisk etter lyder og bevegelser, faen jeg virker ukonsentrert og uhøflig og uinteressert, dette har gått til helvete for altfor lenge siden, og vi har bare stått her noen minutter.

Denne indre samtalen jeg har skrevet her er det som skjer akkurat i den sosiale situasjonen. Jeg har tilsvarende kaotiske tilstander før jeg vet at jeg skal i en sosial situasjon, og etter den sosiale situasjonen er ferdig - da må jo alt analyseres til døde og så må jeg angre på tusen ting jeg sa eller gjorde, og da, DA klarer jeg å finne ut hva jeg burde sagt eller svart. Men da er det for sent. Og jeg kan gjerne bruke dagevis på å tanke gjennom en få minutter lang sosial situasjon. Og kommer tilbake til den ved senere anledninger, med nye tanker, nye ting jeg burde sagt eller gjort. Og selv om det var en totalt latterlig liten og kortvarig sosial situasjon, så blir den hengende ved meg lenge, lenge etterpå.

Slik er alle sosiale situasjoner for meg. Det er slitsomt. Jeg føler meg totalt evneveik. Jo lenger en sosial situasjon er, jo roligere blir jeg, men det betyr ikke at jeg har stort bedre kontroll. Og jeg blir sliten. Det er kanskje ikke så rart med såpass mye tankevirksomhet.

Angstballen på første møte

I går var vårens første møte (av 10?) med samtalegruppen for studenter med Asperger syndrom. Jeg gruet meg som nevnt mye på forhånd. Jeg har fra tidligere en "generell angst"-diagnose, som går hånd i hanske med AS-diagnosen (eller er en del av denne diagnosen), så i går kicket angsten godt inn. Før møtet så føltes angsten egentlig ikke så ille. Den var der definitivt, men jeg har opplevd den verre. Men i løpet av de nesten to timene møtet varte så jeg flere tegn til den.

Jeg hadde med meg en stor kopp kaffe selvsagt, slik at jeg hadde noe å henge fingra i. Men det var ikke nok. Store deler av møtet satt jeg og tvinna og fikla og klemte og vrei på fingrene mine på en relativt tvangsmessig måte - uten å klare å ta kontroll over det eller stoppe denne handlingen. Dette er, etter hva jeg kan skjønne, en slags "stimming" (selv-stimulering for å takle stress)* som er helt vanlig for en asperger. Så, når jeg skulle håndhilse på ei av de andre jentene litt senere så var hendene mine svette og ekle fordi jeg hadde "dillet" med de. Ekkelt.

En annen måte jeg merket høyt angstnivå på var måten jeg snakket på. Jeg er rimelig flink til sosiale situasjoner som jeg er vandt med og trygg på, da klarer jeg å kontrollere angstnivået såpass at jeg klarer å snakke "rent". Det klarte jeg ikke i går. Ved flere anledninger når jeg skulle snakke ble det bare totalt kaos og ordene ble stokket om og jeg glemte ord og jeg klarte ikke å fortelle det jeg ville si i en sammenhengende "historie" fra a-å, men fortalte på en rotete måte ( tenk: a-h-i-c-b-m-g-s-t-å), samt jeg stammet mye og hadde veldig lavt og spakt toneleie. Det var med andre ord veldig vanskelig å si noe som helst for meg i denne forsamlingen.

Det var veldig godt med en liten pause midt i, hvor jeg kunne forsvinne litt inn i mobilen min og stenge virkeligheten ute for en liten stund.

Jeg slapp gudskjelov å si særlig mye på dette første møtet. Jeg tror likevel at jeg må bli flinkere til å ta ordet der, og få frem hva jeg faktisk ønsker å si. Å bare sitte som en tilskuer i en slik gruppesamtale tror jeg ikke har så veldig mye for seg. Jeg må bare finne en måte å kontrollere angsten og lære meg å roe ned nok til å takle dette! Prosjekt til neste møte?


* "Stimming": nytt ord for meg, men jeg har tydeligvis flere slike "stimminger": tvangsmessig kløing og plukking på uregelmessigheter i huden, biting av innsiden av kinn og lepper og jeg føler at min konstante trang til å gjøre _noe_ på telefonen selv om jeg nærmest ikke registrerer hva jeg gjør kan gå under dette - jeg må bare trykke på telefonen (ender som regel opp med å oppdatere Facebook flere ganger per minutt vel vitende om at ikke noe nytt har skjedd eller gå inn på et veldig mindnumbing spill og bare sveipe fingrene over skjermen uten konkret mål om å klare brettet). Dette skjer veldig mye når jeg er stresset. Merker veldig godt til det i krangler med kjæresten. Da klør jeg overalt, plukker på huden hele tiden og må "trykke på telefonen".