Bibliotekdate

I dag har jeg og Anders vært på biblioteket og hatt date der. Sånn skjer når vi har fylt opp bibliotekkortet vårt med tegneserier fra Serieteket som skal leses, og jeg likevel bestiller en hel haug med billedbøker som alle kommer inn samme dag. I dag kunne nemlig hele 7 bøker hentes. Hvorfor ikke sette seg i en god sofa på biblioteket og slappe av der med litt lesing? Slike billedbøker tar jo uansett ikke mye tid å bla seg gjennom. Som bibliotekar-student og muligens kommende bibliotekar-student så er vel dette en fin måte å tilbringe ettermiddagen? Det var rett så koselig faktisk. Hadde vi hatt mer lesestoff og brukt lenger tid hadde vi kunnet kjøpt oss en kaffe til 5 kroner, men det ble det ikke til i dag.

Klar for bibliotekdate.

Dagens lesestoff.

Meg, henslengt i sofaen på Deichmanske Lambertseter.

Eg er ein frosk av Kurt Johannessen.

Fint og fargerikt smussomslag i Den lille larven Aldrimett av Eric Carle.

Care package

Til jul fikk jeg to skinnende sølvgaveposer med små pakker i. Totalt fem små pakker. Hver merket med uketall. Fem pakker, fem uker. Fem uker praksis. Fem uker uten Anders. Pakkene var små care-pakker fra Anders, som jeg kan åpne en av for hver uke jeg er her på Lillehammer uten han. På denne måten får jeg litt ekstra å kose meg med mens jeg er alene. Litt ekstra kjærlighet hver uke. 

Min første care package.

Innholdet: Pukka te "Love", fire bilder og hjemmelaget gavekort.

God Pukka te! Ny smak for meg...

TBT: "fine" hatter

Før var loppemarked-sesong en tid for rare hatter for meg og Anders. Vi fant hver vår tullete hatt, tok kjæreste-selfie, og gikk med disse hattene resten av dagen - samme hvor mye vi skulle ut på resten av dagen. Noen rare blikk fikk vi nok, men det var gøy og vi var gale sammen!

Lesestund er gull i grunn

Tidligere i år skrev jeg litt om at Anders hade begynt å lese bok høyt for meg som nattahistorie. Liggende i senga, meg tett inntil han med hodet godt hvilende på brystkassa hans. Det ble etterhvert en rimelig sporadisk hendelse. Men i det siste har det tatt seg opp igjen. Spesielt nå i desember, siden vi leser Julemysteriet av Jostein Gaarder slik den skal leses - som en julekalender. Hver kveld leser Anders et kapittel i boka høyt for meg. Og hvorfor skal vi ikke kunne fortsette med det selv om vi befinner oss i hver vår by? Det finnes da Skype og Google Talk! Vi kommer til å være mye borte fra hverandre i starten av 2016, så det er greit å venne seg litt til denne formen for kontakt også. Så i kveld har vi testet dette for første gang; han har lest dagens kapittel for meg via Google Talk.

Bare se hvor koselig vi hadde det:

Kjæresten som forsvant

Han ga meg en måte å overleve hverdagen.
Han ga meg en spe start på gode rutiner.
Han ga meg et poengsystem som skulle belønne meg når jeg var flink.
Han minte meg på, og hjalp meg med å utføre daglige rutiner, på en rolig og god måte.
Han ga meg ro i hjemmet.
Han ryddet og tente levende lys.
Han leste nattahistorier for meg, roet meg ned for kvelden.
Han passet på at de skumle og viktige tingene ble tatt hånd om, uten å mase på meg eller stresse meg med de.
Han passet på at jeg spiste bra, og ofte nok. Og at jeg drakk nok.
Han så meg hver gang jeg ble litt stresset, og hentet meg lett inn.
Han passet på meg, både fysisk og psykisk.
Han holdt rundt meg og roet meg ned med de riktige ordene, de som hadde mening.
Han holdt rundt meg, kysset meg mye, viste kjærlighet og ømhet.

Så forsvant han helt.
Han ga meg tre uker med en kjæreste.
Så gikk han tilbake til å være den samme gamle.

Ingen hjelp i hverdagen. Ingen rutiner. Ingen orden. Ingen ro. Ingen som så meg når hodet mitt kokte over. Ingen som prøvde å roe meg ned, hente meg inn før det ble for sent. Ingen som fikset de skumle tingene, de hopet seg opp. Ingen riktige ord, ingen hjelpende ord, ingen ord som betød noe som helst. Ingen kjærlighet. Ingen ømhet.

Kjæresten min var borte. Jeg fikk bare lov til å kjenne på den gode følelsen av å ha en kjæreste i tre uker.

Det var visst min skyld. Stygt fyllesnakk. Svarte hull, ingen minner. Likevel blir jeg straffet for det. Stygge ord i fylla som betød mer enn gjennomtenkte ord fra hjertet, de vanskelige ordene jeg egentlig ikke orket å skrive om fordi jeg ikke ville åpne opp hjertet mitt og håpet mitt for han.

Men hjertet hadde blitt åpnet opp på gløtt.
Håpet hadde atter en gang presset seg inn i meg til tross for at jeg hater håp.

Jeg fikk bare tre uker med en kjæreste.
Han slo opp over noe jeg ikke engang husker. Noe jeg ikke engang mente.

Hjertet ble knust atter en gang. Hvor mange ganger tåler et hjerte å bli knust?
Håpet jeg hadde fått i løpet av de tre ukene...ødelagt. Håp er min verste fiende!
Så mange tårer. Så vondt.

Hva nå? Nedetid. Hvor lenge?
Kommer kjæresten noen gang tilbake, eller må jeg leve med han jeg har vært sammen med i tre og et halvt år? Jeg har en samboer, men jeg har så ufattelig lyst på en kjæreste!

Når kjæresten føles trygg

Dette er et vanskelig innlegg å skrive. Etter tre og et halvt år med særdeles mye urolighet og krangling føles det på en måte feil å skrive om trygghet og ro som han skaper for meg. Og det er jo absolutt ikke en vane enda - jeg er ikke trygg på at det vil fortsette, men jeg føler endel på det for tiden og vil derfor skrive om det.

Jeg er alene hjemme nå. Ikke så rart; Anders jobber 8:00-15:00 hver dag. Han er sjelden hjemme før klokka har blitt fire. Frem til da må jeg være alene, klare meg selv. Og det jeg sitter igjen med da er urolighet, trang etter tryggheten han kan gi meg, savn etter en (han) å være med, ensomhet. Jeg sover ofte til langt på dag, fordi da går dagen fortere. Jeg skal bli flink til å våkne tidligere, men det er vanskelig når kropp og hue føles kaotisk når han ikke er der for å roe meg ned. Jeg ligger i senga til han kommer hjem, slik at jeg slipper å støte på ting som kan få meg i enda mer ubalanse (rot, jeg mister noe i gulvet, ødelegger noe, = jeg faller sammen). Jeg leser. Da går tiden fortere. Til han er  der igjen og kan hjelpe meg.

Han begynner å være den rolige motpolen jeg trenger å lene meg til når det stormer som verst i meg. Han begynner å kjenne meg og se og skjønne når jeg trenger støtte. Selv om det kanskje er eviglangt igjen, så merker jeg gode endringer. Jeg vil nevne noen småting han gjør, som gjør meg roligere...

Kanskje det viktigste han gjør er når hodet mitt begynner å stresse, når det fremdeles er i startfasen, og han klarer å holde rundt meg en liten stund, skjerme meg for omverdenen, snakke rolig med meg, og kanskje klarer han å finne en løsning for meg eller bare få roet meg ned slik at jeg selv kan se en løsning. Det er bare snakk om de små stormene nå, de store er vanskeligere.

Han har begynt å gjøre som jeg har sagt at hjelper når de små stormene blir større og nærmest umulig å komme seg ut av; finn på noe nytt, gjør noe nytt, vis handling (ikke bare snakk). Være det seg å bygge et barndommens fort hvor alt skal være trygt inni, eller rydde og ordne badet og tenne masse levende lys slik at jeg skal tørre/orke å ta en dusj.

Han ordner de store skumle for meg. Det vil si at han har kontakt med sjefen min (angående sykmelding og hvorfor jeg er sykmeldt og ikke tar kontakt selv), han har kontakt med psykologkontoret og ordner både sykmelding og sovemedisin til meg, han betaler regningene mine for meg, og så videre. Slike viktige ting, som gjerne krever telefonkontakt stresser meg sykt mye, og jeg fikser de ikke selv, jeg ignorerer de heller!

Piller. Han passer på at jeg tar pillene mine hver dag. Riktignok bare D-vitamin og sovemedisin, men de er viktige nok de - og jeg klarer ikke å huske på (eller bry meg nok om) de selv. Allergimedisin klarer jeg som regel å huske selv, siden jeg "dør" uten de på denne tiden av året.

Jeg sliter mye med å sovne for tiden (ergo sovepiller), og det prøver han å hjelpe meg med. De tre siste kveldene har han lest for meg på senga. Vi finner senga kanskje en time før vi må sove, legger oss tett inntil hverandre, og så leser han for meg en god stund. Han leser Hobbiten, på engelsk til og med. Etterhvert legger vi oss ordentlig og sier natta. Med sovemedisin og høytlesing har jeg de siste tre nettene sovnet rimelig fort, og har sovet hele natta uten oppvåkning eller mareritt/vonde drømmer.

Småting i hverdagen som viser at han kjenner meg. Det er sikkert mange ting, som jeg ikke legger merke til. På lørdag hadde vi lasagne til middag, med salat til. Da jeg ville ha porsjon nummer to spesifiserte jeg hvordan han skulle legge maten på tallerkenen (hvor lasagnen skulle ligge og hvor salaten skulle ligge, slik at det ikke ble blandet lasagnerester i salaten - typisk Asperger vil ikke at forskjellig mat skal komme borti hverandre), hvorpå han kommenterte med et smil at det visste han selvsagt! Jeg vet ikke om det er slurv som gjør at han ikke tenker over det til vanlig, eller om det er en ny oppdagelse for han at det er sånn jeg vil/trenger å ha det, men han gjorde uansett riktig denne gangen - og han viste at han forstår og bryr seg om hvordan jeg fungerer. Slike småting vil jeg gjerne se mange av, og kanskje kommer de etterhvert.

Han hjelper til med så mye hver dag. Han lager mat, han vekker meg eller setter på vekkerklokke for meg, han rydder, han finner noe jeg kan lese på mens han er på do, han passer (iallefall når han selv husker det) på at jeg drikker nok, skal vi ut på noe har han som regel full kontroll på alt jeg trenger eller skal ha med meg slik at det eneste jeg trenger å gjøre er å ordne meg og kle på meg, han spør meg hver dag om det er noe jeg trenger på butikken, han tar vare på kattene våre og han holder seg våken gjennom natta om jeg trenger det.

Han gjør egentlig altfor mye. Men slik som situasjonen min er for tiden så må jeg bare godta at jeg trenger at han gjør alt for meg. Kanskje jeg etterhvert blir sterkere igjen og klarer å bidra mer igjen. Frem til da så er det godt at han klarer og orker å gjøre så mye hver eneste dag for å være der for meg. Håper han ikke blir for sliten, eller syk. Jeg trenger han.

Savn

Jeg vil ikke. Jeg kan ikke. Jeg klarer ikke. Jeg orker ikke. Jeg takler ikke. Jeg hater...

Ord jeg sier så altfor ofte.

Hva er det jeg ikke vil, kan, klarer, orker, takler nå? Hva er det jeg hater nå? Følelser. Følelser som prøver å komme frem i meg. Følelser jeg ikke vil, kan, klarer, orker, takler at er der. Følelser som kun fører til tristhet, nedetid, sinne, hat.

Menn, kjærlighet, forelskelse, forhold, følelser, intimitet. Jeg hater alt sånt. Det kommer aldri noe godt ut av det. Det som i et øyeblikk gir varme og gode følelser, gir i neste øyeblikk grusomme følelser. Det er ikke verdt det!

Likevel fortsetter jeg hele tiden å søke etter det, drømme om det, håpe på det. Jeg har forsåvidt ikke mye igjen av hverken håpet eller drømmen, men noe rester finnes det jo. 

Jeg er egentlig veldig glad i følelsen savn når jeg vet jeg snart får se vedkommende igjen. Men følelsen av savn blir ikke så god som den burde være, når det er altfor mange ekle og beske bismaker som følger med. Bismakene surner hele opplevelsen, og gjør den til noe jeg ikke vil, kan, klarer, orker, takler. Like fullt så er den der. Det fungerer ikke å jage den bort, eller kanskje det finnes en måte å gjøre det på som jeg ikke vet om.

Når det du virkelig har lyst til er å bli omkranset av armer som aldri slipper, trykt tett inntil en god varm kropp som former seg etter din, og du kan føle at verden rundt forsvinner og stresset i hodet slipper tak for en liten stund...men så kan du ikke ville det likevel, fordi det betyr følelser, ekle stygge følelser som bare ender opp i tårer uansett.

Jeg vil ikke savne. Jeg vil ikke føle. Følelsene er ikke velkommen. Jeg kjemper imot med hele meg.

Love is all around

I dag har jeg vært meget sosial. Først var jeg på en fem timer lang "kaffedate" med ei venninne, og resten av dagen og kvelden ble tilbrakt ute med kjæresten.

Jeg var veldig usikker og spent på hvordan det ville bli å treffe Anne igjen, og kan vel si jeg gruet meg litt. Jeg har ikke sett henne på kanskje to år, og visste ikke (vet ikke) helt hvor jeg har henne lenger. Men hun ville treffe noen for kaffe, og jeg hoppa i det og inviterte meg selv. Da jeg i tillegg våknet i dårlig form i dag, så var det rett før jeg avlyste hele greia. Men jeg fikk tvunget meg avgårde, og jeg angrer ikke på det. Vi skulle bare ta en kaffe sammen, men vi koste oss sammen i hele fem timer med kafébesøk, god lunsj på restaurant og en tur til på kafé. Skravla gikk godt hele tiden, og klemming ble det også. Det var veldig koselig å treffe Anne igjen og å få tilbrakt litt tid med henne. Håper det ikke blir like lenge til neste gang!

Jeg og Anders skulle egentlig ha date i går, på fredag den 13., for å unngå hele Valentinsdagshysteriet, men Sigurd sutret seg til tacofredag på en fredag for en gangs skyld. Derfor måtte vi ha date på hjertedagen likevel. Men ikke Valentinsdagsdate! Vi har nettopp fått etterlengtet lønn og ville kose oss litt ute en dag, med middag og kino. Jeg hadde nettopp spist lunsj med Anne, så vi gikk og shoppet en stund før selve "daten". Det ble litt dyrere enn planlagt, men vi fikk mye fint for pengene (salg!). Vi valgte å spise middag på Risbollen, som absolutt ikke er en fancy eller romantisk restaurant, men nærmere en fastfood-sjappe med thaimat. Men god mat har de så absolutt, og jeg ble altfor mett! Filmen vi valgte å se på kino skrek ikke akkurat kjærlighet den heller, for vi så American Sniper (krigsfilm). Filmen var bra, men dessverre litt for mye kliss med bryllup og babyer og greier.

På vei hjem med banen etter filmen var ferdig merket jeg godt hvordan 11 timer ute i byen med sosialisering slet på psyken. Jeg var veldig sliten og orket ikke engang å snakke med Anders, og alt føltes masete. Jeg føler egentlig at jeg trenger en dag hjemme, inne, med mine ting for å koble ut og roe ned, men verden fungerer ikke slik. I morgen er det atter en dag med jobb på toget. Med vinterferiestart blir det nok ikke særlig rolig heller.

Middagsdate på Risbollen. Thaimat <3

"Dinner and a show"

Forrige uke så sendte mamma meg link til en Finn.no-annonse hvor Folketeateret ønsket å dele ut gratisbilletter til en prøvevisning av rockemusikalen De tre musketerer. Jeg sendte mail og fikk billetter til meg og Anders. Så i kveld var vi på teater! 

Siden Anders var på jobbintervju i sentrum, så møttes vi for lunsj ute, og tilbrakte resten av kvelden i byen. Det ble noen timer å slå i hjel, så vi rakk både lang lunsj, kafébesøk, is og shopping.

Musikalen var kjempemorsom. Anders lo sykt høyt, og folk rundt oss ble antakeligvis forskrekket over latteren hans, samt kanskje litt irritert (men det gjør ingenting). Jeg lo også uventet og uvanlig mye! Musikkvalg var veldig bra, selvsagt, 80-tallsrock er alltid kult. Men de burde hatt mye mer trykk, tatt litt mer av og blåst taket av Folketeateret. Det må nevnes at de hadde problemer med mikrofonene (slike små de fester på hodet) og de måtte bruke håndholdte - dette kan ha gjort at skuespillerne mista noe av konsentrasjonen. Jeg ble veldig glad for at de ikke hadde oversatt noen av sangene til norsk, slik de ofte gjør når de skal sette opp musikaler her i landet. Historien var kjedelig, men det spilte ikke noe rolle med såpass underholdende musikk, heftig mye banning og kofferthumor, samtid herlig spilte karakterer (den franske kongen og Rochefort). Denne musikalen anbefales, gjerne med et par glass vin innabords. :D

Lunsj på Mr. Hong: mongolsk buffet.

Stoooor kaffe på Stockflets.

Kafédate.

Is på Oslo City.

Folketeateret.

Kaffe før forestillingen (burde vært vin).

Gleder oss før showstart!

Siste nummeret før pause.