En solskinnsdag og AC/DC

I går var det tid for sommerens største konsert - når det gjelder størrelse iallefall (40 000 publikum). For meg var det langt fra den viktigste konserten, men når alle mine beste venner skal, og vil ha meg med, så må jeg jo være med! Selve konserten startet ikke før 20:30, så før det var det god tid for kos i byen.

Anders og jeg møttes etter jobb for et par cider/øl før resten av gjengen kom til byen. Vi prøvde flere uteserveringer, men været var supert og byen full av AC/DC fans som trengte mat og drikke før konserten, så vi måtte gå flere steder før vi fant et ledig bord. Cafe con Bar på Grønland var uansett et ypperlig sted å slå ihjel litt tid. Vi koste oss med iskald cider/øl, nydelig tyrkisk meze (tapas), god service og strålende sol. Det kan vel knapt bli bedre enn det.

Etter en stund ble vi fler; to av de beste Lillehamringene som finnes joinet oss for kebab på vårt gamle stamsted på Grønland. Sistemann Sigurd kom etter at vi hadde spist ferdig, men han og ville ha mat. Vi skulle egentlig på Fiasco!, men det ble en liten fiasko da det var stappfullt. Så da endte vi på Opland Burger & Steak på Østbanehallen. Innendørs var det nesten ingen folk gitt! Til slutt tok vi turen prøvde vi oss igjen på uteserveringen på Jernbanetorget, og nå hadde såpass mange reist opp til konsertarenaen at det var mange ledige bord. Jeg og Anders delte en Tiramisu, mens Sigurd tok en siste øl.

Så til selve konserten... Jeg er ikke akkurat en AC/DC fan, jeg hører sjelden på den musikken. Jeg var med fordi gode venner skulle, og fordi det er kult å ha fått med seg et så stort band live. Og konserten var bra, de gamle "gutta" rocka som bare det. Vi fikk høre mange gode, gamle slagere. Det var flammer, diger kirkeklokke og gedigen sexy plastdame som befølte lårene sine på scena. Det var fyrverkeri både på starten og et heftig et på slutten av konserten. Det var instrumental solo som holdt på altfor lenge for min smak, men kult likevel. Eneste negative med selve konserten var at lyden datt ut en stund midt i, men den kom iallefall tilbake.

Konserten i seg selv var bra, ikke noe å si på den. Men vi så jo ikke en dritt. 40 000 mennesker er mye, og vi sto helt bakerst. Og folk gikk og sjangla frem og tilbake foran og rundt oss absolutt hele tiden. Hvorfor kan ikke folk bare finne seg en plass og stå stille (gynge, danse, rocke er lov, men på ett sted!) og nyte konserten? Ikke stresse overalt hele tiden? Stadig vekk var det noen som stelte seg rett foran oss og snakket i telefonen, høye folk selvsagt, så de dekket all sikt vi hadde mot scenen. Og vi sto på hard asfalt. Kjempehard asfalt. Den gjorde noe sykt vondt under føttene etter noen timer stående rett opp og ned. Men været holdt seg stabilt iallefall, ikke alltid man er så heldig på utekonsert.  

Som Sigurd så fint sa det på Twitter: "Etter konsert på Valle hovin kan man si man har stått sammen med 40000 på hard asfalt og sett på tv.".

Tyrkisk Meze på Cafe Con Bar.

Tiramisu på Bella Bamibina.

Klare for konsert!

Jeg kaller dette mesterverket for "passe på øl".

myttji lys å myttji varme...

Mitt (rare) forhold til musikk

Jeg er en av de meget, meget få personene som nærmest aldri hører på musikk. Det kan fort gå både uker og måneder mellom hver gang jeg selv setter på musikk. Og jeg kan lett bli stresset om andre gjør det. Musikk som bare er der, i klesbutikker og slikt, klarer jeg som regel å ignorere. Men musikk i mitt hjem er veldig masete. Jeg hører også meget sjelden på musikk når jeg er ute på tur (enten det er gåtur, lokalbuss eller en lang flyreise). Jeg trenger å høre på lydene rundt meg, få med meg omgivelsene mine og hva som skjer.

De få gangene jeg setter på musikk selv er når jeg drikker. Da gjør jeg sjelden noe annet i tillegg, kanskje et enkelt kortspill eller samtale. Og jeg setter på musikk jeg kan ut og inn; musikk fra sent 90-tall og starten av 2000-tallet; boybands, europop og liknende, eller musikaler. Musikk som er lett! Musikk som gir gode assosiasjoner til en enklere tid. Musikk jeg kan tekstene til, og jeg kan synge med (kun hvis jeg er alene eller med Anders, skummelt å synge når andre er til stede). Musikk som er barnslig, i likhet med meg. Musikk som egentlig ikke trenger noe fokus, trenger ikke aktiv lytting, bare er der. Kanskje alkoholen har noe med det å gjøre og, alkohol klarner hodet mitt for andre ting, andre tanker, gir meg plass i hodet mitt til musikken.

Jeg liker jo veldig godt annen musikk og. Jeg liker rock, punk, nu-metal, roligere metal og liknende. Musikk med fart og spenning. Musikk med attitude. Musikk med instrumenter; melodiøse gitar-riff eller soloer, heftige trommer, god og dyp bass. Dette er musikk som kan få meg til å bare nyte. Musikk hvor jeg kan lukke øynene og bare lytte og følge tonene opp og ned. Dette er musikk jeg egentlig vil høre på! Sånn som i går, da fikk jeg lyst til å lage en eviglang spilleliste i Wimp med alle album av alle band jeg vet jeg liker og band jeg vet jeg kan like og endel annen liknende musikk. Og så bare høre masse på den lista, høre på god musikk mye og ofte!

Men musikk er slitsomt. Musikk er bråkete og masete. Musikk er i veien. I veien for hodet mitt, tankene mine, fokuset mitt. Jeg orker ikke å høre på musikk. Jeg orker iallefall ikke å ha det i bakgrunnen hele tiden. Og skal jeg faktisk gjøre noe som krever litt hjernekapasitet (lekser, lese) så er det komplett umulig å ha musikk på! Jeg husker på videregående, der satt nesten alle med headset på så fort det var friarbeid - eller på skrivedager. De sa de jobba bedre med musikk på øret. Jeg klarer virkelig ikke å skjønne hvordan noen kan jobbe i det hele tatt mens de hører på musikk, og iallefall ikke når det er viktig arbeid de driver med (skrivedager = karakterer). Og så er det alle de som sitter på banen eller bussen, med en god bok i hånden og headset på.

Musikk distraherer meg. Alltid. Jeg vil jo høre på musikk, og jeg liker å høre på musikk, men det er bare i veien. Det er alltid altfor mye i hodet mitt som det er, det er ikke plass til musikk i tillegg. Spesielt ikke siden jeg alltid nynner med, eller synger med om jeg kan teksten, inni hodet. Det skjer helt av seg selv, nynninga. Prøver jeg å lese bok mens jeg hører på musikk så må jeg starte setningen om igjen og om igjen fordi den plutselig var en sangstrofe i stedet. Musikk krever at jeg ikke gjør andre ting, ikke tenker på andre ting. Og jeg tenker på tusen millioner ting hele tiden, og jeg gjør alltid noe, har altfor mye å gjøre, lese, se på, spille. Ikke tid til musikk.

Jeg liker konserter. Jeg går på konserter så ofte jeg kan. Eller så ofte jeg finner konserter jeg vet jeg kan like. Jeg har mange grunner til å like å gå på konsert. I tråd med resten av dette innlegget kan jeg jo starte med at på en konsert kan jeg gi musikken fullt fokus. Jeg kan jo ikke gjøre noe annet der! Det er rett og slett et par-tre timer hvor jeg kan bare slappe av og nyte musikken. Bare meg og musikken (pluss noen tusen andre mennesker da). I et mørkt lokale med fine lyseffekter. Musikk jeg liker, helt uten forstyrrelser! 

Andre gode grunner til å gå på konserter, selv om jeg sjelden hører på musikk og kanskje aldri før har egentlig hørt på bandet jeg har valgt å se live, er å støtte bandet. Støtte bandet rent økonomisk, og vise at her i lille Oslo i lille Norge, så liker vi akkurat dette bandet. Og ved å kjøpe konsertbillett til en konsert her, så viser jeg at jeg vil ha band hit, større og mer kjente utenlandske band er velkomne hit, vi kommer på konserten og vil veldig gjerne se dem live! Det er altfor få store band som faktisk gidder å ta turen til Norge, de prioriterer de andre landene i Skandinavia og har gjerne flere konserter på samme turne i storbyene Stockholm og København uten engang å snuse på Norge. Så jeg synes det er viktig å støtte de som faktisk velger å komme hit til oss ved å dra på konsert.

Jeg må innrømme at jeg ikke er en av de som lager liv på konserter. Helst skulle jeg jo vist min støtte på den måten og; ved å være en av de som hopper og danser og jubler og klapper. Men det er ikke meg. Jeg er stille, sjenert, eier ikke rytme og klarer ikke å adaptere den måten å være på - det ville føles falskt. Jeg liker best konserter hvor jeg kan sitte rolig på tribuna og bare "dirre litt" i kroppen, og bare oppleve, klappe litt når jeg føler for det, synge med om jeg kan sangen godt, kanskje juble bittelitt om det føles rett. Jeg er veldig passiv, men jeg er der iallefall.

Oppsummering: Jeg tror mye av det jeg har skrevet her kan spores tilbake til diagnosen min, Asperger syndrom. Det høres iallefall sannsynlig ut. Hodet er fullt, og jeg orker ikke å få mer input, det blir for mye. Ny musikk er verst, fordi jeg ikke kan den, derfor ender jeg alltid med musikk ejg ble kjent med på barne- eller ungdomsskolen. Aspergere liker ikke nye ting! At jeg er veldig rolig på konserter kan også forklares med AS; jeg har dårlig motorikk, dansing og liknende er vanskelig, der hvor alle andre lett kan ta til seg konsert-normene sliter jeg med å skjønne eller gidde å bry meg om kodene som er viktig akkurat her; konserter er sjeldne - hvorfor skal jeg gidde å tolke kotyme de få dagene i året, det ville bare føltes falskt og helt utenfor min komfortsone/personlighet. Jeg velger å nyte musikk på min måte: sjelden og i rolige former!

Foo Fighters @ Telenor Arena 2015

I går startet konsertsommeren med Foo Fighters på Telenor Arena. Jeg var å så Foo Fighters sist de var i Oslo (2011), og det ga mersmak. Sist gang dro jeg bare fordi jeg visste at de var innenfor min musikkstil, uten helt å vite om jeg likte dem...men så kom jeg dit og hørte slager etter slager som jeg kjente igjen og digget (jeg hører meget sjelden på musikk, og når jeg først gjør det så er det kun musikk jeg virkelig kan - mer om dette i et annet innlegg senere). Med andre ord var forrige konsertopplevelse meget bra!

Vi fant ut en ukes tid før konserten at vi skulle dra, og kjøpte noen billige billetter av en mann på Lillehammer helga som var. Etter å ha kommet inn på området, kjøpt t-skjorte og cider, så skulle vi finne plassene våre. Viste seg at det var helt øverste rad, langt unna scena, og bak en lyskaster-rigg. Fra de plassene var det ikke mulig å se noe som helst av scena! Rimelig irriterte skulle vi finne oss et nytt sted å sitte, og en snill dame i gul refleksvest snakket til oss, sa at hvis vi hadde dårlige billetter kunne vi få nye og bedre. Og det fikk vi! Rad 5 veldig mye nærmere scena. Mye mer fornøyde var vi endelig klare for konsert!

Konserten startet med en av Anders sine yndlingssanger. Og for å være ærlig, så vet jeg ikke hvilken sang det var. Fordi jeg kjente den ikke igjen ut fra kun det instrumentale...vokalen var så lav og dårlig at det ikke var mulig å høre sangen! Æsj, en meget dårlig start på konserten! Var lett å se publikum bli skuffet, jubelen dalte meget fort - til og med de helt nærmest scena så ut til å bare stå rolig og lure på "hva faen?". Men, konserten fortsatte sin gang, med varierende lydkvalitet, men med økende puls både hos publikum og band. Endel av nummerne satt godt og ble ikke ødelagt ikke av lydproblemer, blandt annet The Pretender og Times Like These. Stemningen ble etterhvert veldig bra, og bandet ga alt. Mot slutten får vi også se ei nydelig lita tuppe på kanskje 4 år, i rosa kjole, stå på scenen og danse til pappas musikk - flere av bandmedlemmene hadde familien sin i publikum og en av døtrene kom opp og var med dem på scenen under et av nummerene til vill jubel fra publikum!

Konsertopplevelsen ble dessverre totalt sett en av de dårligere på grunn av de store lydproblemene. De hadde lydproblemer sist de spilte i Telenor Arena og, da datt lyden ut stadig vekk mot slutten av konserten. Denne gangen var dessverre problemene der gjennom hele konserten og gjorde at det var vanskelig å virkelig komme i stemning og nyte. Uansett gøy å se Foo Fighters igjen, og Anders (som aldri har sett de før) var fornøyd med opplevelsen.

Videre har vi planer om å se Death Cab for Cutie nå på lørdag, håper på å få med oss Rise Against til uka (må bare kjøpe billetter først), og i juli skal vi på AC/DC og i august blir det endelig tid for å se et av mine all-time favorittband The Offspring! Gleder meg utrolig mye til sistnevnte. Det ser ut til å bli en bra konsertsommer!

Utover høsten så har vi enda ikke lagt noen planer eller kjøpt noen billetter. Men vi har begynt på en ønskeliste. Det er mye bra å velge mellom på høsten og, selv om lite slår sommertid når det kommer til konserter. Noe av det vi har lyst til i høst er Imagine Dragons, The Wombats, The Prodigy, Bullet for my Valentine og Seigmen. Et par konserter må det vel iallefall bli råd og tid til!

Skal du på noen konserter i sommer? Sees vi?