Oppstart praksis

Jeg skulle som kjent ha praksis i fem uker i starten av året, men det ble utsatt til sommerferien. Jeg har jo ikke vært videre flink student dette halvåret, og var derfor meget skeptisk til å begynne i praksis. Hadde vel egentlig aldri trodd jeg kom til å komme meg avgårde en dag engang.

I går var min første dag som praktikant ved biblioteket på Høgskolen i Lillehammer. Jeg klarte på et eller annet vis å komme meg dit, etter å ikke sovet mer enn 30 minutter rett før jeg skulle gjøre meg klar for dagen. Anders var med meg helt bort, som en slags støttekontakt - eller en støttende kjæreste. Han ble også værende gjennom hele dagen (ikke med meg på jobb, men på campus), slik at vi kunne lunsje sammen, og ta følge med meg hjem igjen.

Jeg har hatt flere første arbeidsdager, og mange jobbintervjuer, men dette var verre å møte til. Ting ble mye vanskeligere fordi ting ble som de ble forrige forsøk. Men jeg fikk det til likevel. Jeg klarte å møte opp, og da klarte jeg å fullføre dagen også.

Min første dag som praktikant fikk jeg mitt eget kontor(!), jeg fikk omvisning, var med på diverse morgenrutiner og begynte å katalogisere ting. Spesielt morsomt var det å få lov å åpne pakke fra Platekompaniet og katalogisere film. HiL har den norske filmskolen, og biblioteket har derfor en stor filmsamling. Det liker jeg!

I dag kom jeg meg også avgårde på praksis. Jeg var til og med så sprek at jeg syklet. Det er to dager oppmøte på rad! To hele dager mer enn jeg klarte sist. I dag satte jeg ut bøker i hyllene, og brukte flere timer på å lage nye merkelapper til hyllene i biblioteket (de har gått fra UDK til DDK og har per nå ingen markering for hvor de forskjellige emnene er. Så den jobben har jeg fått. Å merke alle hyllene deres godt med emner, slik at brukerne lett kan finne frem det de trenger. Gjorde forsåvidt morgenrutiner i dag også (sette ut aviser, scanne inn og sortere returbøker).

Nå er det bare fire uker og tre dager igjen, og jeg må møte opp hver dag. Satser vel på at det går på et vis nå. 

Høgskolen i Lillehammer.

Blått dyrehode med dørhåndtak.
Mye spesiell kunst på HiL.

Lage hylleemner.

Katalogisere filmer!

Fikk søt flink-jente-gave av foreldrene mine.

Oppdatering skolegang

Noen lurer kanskje på hvordan det går med meg og min skolegang? Det har jo vært rimelig mye frem og tilbake, og jeg kan ikke akkurat sies å være en aktiv student. Det er ikke lenge siden jeg ga helt opp og postulerte at jeg ikke lenger hadde noen mulighet til å fortsette som student; at jeg var helt ferdig. Dette både stemmer og stemmer ikke.

Jeg har fucket til også denne skolegangen. Kanskje er det for vanskelig å rette opp. Men jeg har jo så lyst til å klare det!

Mitt andre semester har sett slik ut: for psyk til å klare fem ukers praksis i januar, for så å klare meg veldig godt (lå et godt stykke foran skjema/pensum/klassen) nesten helt til påsken, og så dukke totalt under og ikke klare å kravle opp igjen. Jeg har vært nedi en ekkel grop full av hat og sinne og generell nedstemthet, og også full av ignorering. Jeg har holdt meg langt unna skolen, både fysisk og psykisk. Jeg har i noen gode - eller desperate - øyeblikk klart å sett opptak av en forelesning eller lest skjønnlitteratur som står på pensum. Men jeg ligger veldig langt bak. Spesielt med å lese fagtekster.

Men jeg har fremdeles en liten sjanse til å ta igjen det forsømte. 

Jeg har en avtale med biblioteket på Høgskolen i Lillehammer om praksis-plass de første fem ukene i sommerferien. Dette ble planlagt allerede i midten av januar, så dette er "bankers". (Sånn bortsett fra det å faktisk få meg dit da...)

Så var det resten da...

Jeg har fått legeerklæring både for at jeg har vært fraværende tidligere i år fra arbeidskrav (skriveoppgave + bokutstilling). Denne legeerklæringen gjør at jeg ikke automatisk stryker til eksamen nå i starten av juni. Jeg får en ny sjanse til å levere oppgaver, som er spesialskrevet for meg. Jeg har fått den ene oppgaven og begynt på den. Første oppgave skal leveres innen 17. juni. Det bør gå fint. Bokutstillingsoppgaven må tas senere, når foreleser er tilgjengelig. Dette setter skolen opp. etter disse to arbeidskravene er godkjent kan jeg gå opp til konteeksamen i dette faget i løpet av august.

Jeg har videre fått legeerklæring om fravær fra eksamen i det andre faget mitt. Jeg kunne ha gått opp til dette faget nå, men hadde da måtte levere blankt og håpt på konteeksamen. Med legerklæring er jeg trygg på at jeg får mulighet til ny eksamen i høst.

Jeg ligger langt bak med pensumlesing, og har veldig mange forelesninger å ta igjen. Gudskjelov ligger forelesningene ute i opptak på internett, så jeg kan se de hjemmefra. Ellers er pensumlesing bare å lese og stå i, notere og prøve å lære. Det er ikke all verdens tid på å få med seg alt, men det skal ikke være for kort tid heller. Konteeksamen er ikke før til høsten, så jeg har hele sommeren på meg.

Jeg har også fått godkjent (fra lege, Lånekassen har ikke sagt ja helt enda) lån og stipend for sommeren også, da jeg absolutt ikke er i stand til å jobbe. Det betyr at jeg faktisk kan konsentrere meg om skolen også i sommer, og slippe å bekymre meg for å miste tak over hodet og mat på bordet. Det er en fordel.

Så, sommeren min skal bestå av praksis, arbeidskrav, forelesninger og pensumlesing. Jeg har allerede hatt "ferie". Jeg synes jo dette er gøy, og jeg håper at jeg kan sitte/ligge ute mye og lese pensum mens sola steiker på kroppen min.

Først starter jeg med å lese Shakespeares Macbeth, se en filmatisering (en gang til, eller to, eller noe, jeg så den også i går kveld), og skrive oppgave om dette.

Så håper jeg at jeg klarer å stå på videre og få det til, og kunne gå tilbake til skolebenken i høst.

AS: sosial brainfreeze

Når jeg er i en sosial situasjon går hjernen min amokk. Jeg tenker tusen tanker på en gang. Likevel domineres samtalen av pinlig taushet, og blir jeg spurt om noe helt dagligdags som "hva har du gjort i helgen" så føles hjernen min totalt tom. Hjernen er for opptatt av tusenvis av gale tanker, så den stopper å fungere.

Typisk tankevirksomhet i løpet av få minutter i en sosial situasjon hvor samtale er viktig (leses i høyt tempo og uten stopp eller pustepauser, slik det er i hodet mitt):
Hva skal jeg si nå, hvordan skal jeg reagere på hva h*n sier, hvordan skal jeg stå/sitte/bevege på meg, skal jeg smile eller le, eller kanskje se sint ut, ser jeg faktisk sint ut om jeg skjønner at jeg skal se sint ut, viser ansiktet mitt det jeg ber det om å vise, jeg må huske å se på h*n innimellom, øyekontakt er viktig selv om jeg ikke liker det, hvordan ser jeg ut, synes h*n at jeg ser rar ut, pass på å ikke fikle, for all del ikke plukk på huden eller bit innsiden av kinnet, men huden klør, det er et hårstrå som kiler nesa, vis interesse for hva h*n sier, selv om det kanskje ikke er ditt favorittemne, kom med en tilbakemelding, kom med riktig tilbakemelding, nei faen i helvete der vet jeg ikke hva jeg skal svare, ånei nå er det pinlig taushet, det er min tur til å si noe men jeg vet ikke hva, øyekontakt, noe skjer rundt meg, pass på å ikke bli distrahert, faen ble distrahert, nei nå glemte jeg å ikke bite meg i kinnet og det gir dumme grimaser, faen nå synes sikkert h*n jeg ser ekkel ut, hva skal jeg si nå, hva skal jeg si, hva skal jeg si, høres dette dumt ut, ja faen kan ikke si det, må si noe annet, men hva, ikke det heller, pinlig taushet igjen, faen, biter og fikler og, konsentrer deg, øyekontakt, smil, si noe, hva som helst, rett opp ryggen, vær oppmerksom, prøv å del hva du har i tankene dine, men i svarte det er jo bare kaos i tankene og jeg finner ikke frem til den delen av hjernen hvor svarene befinner seg, oi svarte avvisende fordi jeg ikke fikk kontakt med den delen av hjernen, smil og lat som ingenting, pjuh h*n snakker fremdeles, prøve å følge med men nå har jeg gått glipp av noe mens tankene surret, skal jeg si at jeg ikke fikk det med meg eller late som ingenting, vil jo ikke virke fjern og gi beskjed om at jeg ikke følger med, prøver jo å følge med, nei nei nei nei nei nei min tur til å si noe, jeg bare stammer, og finner ingenting å si, dette går til helvete, kan den helvetes bussen komme snart så vi slipper å snakke mer, sjekke rutetid, sjekke mobil, se overalt ellers enn h*n, nei nå lagde jeg rare lyder, håper h*n ikke merket det, faen h*n lurte på hva lyden var, hva skal jeg si, hvorfor kan jeg ikke finne den delen av hjernen hvor alle samtaleemnene befinner seg, jeg leter men det virker helt tomt i hjernen, husker ingenting, og bussen kommer ikke, og det er pinling taushet for ørtende gang, og jeg fikler, og glemmer øyekontakt, og slutt å fikle, se på h*n, si noe, hva som helst, h*n synes jeg er gørrkjedelig, h*n kjeder seg, h*n vil aldri ha noe mer med meg å gjøre, h*n synes jeg er rar, jeg er rar, faen jeg må huske å samtale, ikke samtale inne i hodet mitt, samtale med h*n, hva sa h*n nå, jeg må svare, nei nå sa jeg noe rart igjen, ler det bort, det er tryggest, sier noe annet rart, i alle fall sier jeg noe, bedre enn pinlig taushet, sjekker mobilen uten å tenke over det, begynner å se etter nytt på appene mine, tenker ikke over at jeg trykker, faen det er uhøflig å trykke på mobilen når man skal være sosial, husk det, bort med mobilen, øyekontakt, husk øyekontakt, alle lydene rundt meg er masete, jeg blir distrahert, hodet snur seg automatisk etter lyder og bevegelser, faen jeg virker ukonsentrert og uhøflig og uinteressert, dette har gått til helvete for altfor lenge siden, og vi har bare stått her noen minutter.

Denne indre samtalen jeg har skrevet her er det som skjer akkurat i den sosiale situasjonen. Jeg har tilsvarende kaotiske tilstander før jeg vet at jeg skal i en sosial situasjon, og etter den sosiale situasjonen er ferdig - da må jo alt analyseres til døde og så må jeg angre på tusen ting jeg sa eller gjorde, og da, DA klarer jeg å finne ut hva jeg burde sagt eller svart. Men da er det for sent. Og jeg kan gjerne bruke dagevis på å tanke gjennom en få minutter lang sosial situasjon. Og kommer tilbake til den ved senere anledninger, med nye tanker, nye ting jeg burde sagt eller gjort. Og selv om det var en totalt latterlig liten og kortvarig sosial situasjon, så blir den hengende ved meg lenge, lenge etterpå.

Slik er alle sosiale situasjoner for meg. Det er slitsomt. Jeg føler meg totalt evneveik. Jo lenger en sosial situasjon er, jo roligere blir jeg, men det betyr ikke at jeg har stort bedre kontroll. Og jeg blir sliten. Det er kanskje ikke så rart med såpass mye tankevirksomhet.

Helg = ventetid

Helg burde være koselig og fin fritid. Men det er ikke helt det for meg. Eller kanskje selve helgen er det, men ikke tiden som leder opp til den iallefall. Når det blir fredag og timene renner ut for offentlige kontorers åpningstider for uken, så kommer stresset. Fordi i helgen kan ingenting bli bedre. Alt står på hold. I altfor mange timer. Bare venting. Jeg takler veldig dårlig venting.

Nå er det helg. Natt til lørdag. Jeg er stresset.

Jeg begynte å bli urolig og angstfylt i går kveld/natt. Etter litt "krangling" med Anders sovnet jeg til slutt. Han ordnet en vanskelig ting for meg i dag. Som stresset meg veldig. Det gikk fint. Men det er så mye igjen!

Jeg sov dårlig i natt. Jeg er egentlig vant med det, men de siste nettene har jeg sovet så bra. I natt var drømmene tilbake og holdt meg urolig gjennom hele natta. Da jeg våknet i dag hadde jeg hodepine og var psykisk sliten. Jeg måtte droppe å besøke bestevenninna mi, selv om jeg hater å avlyse avtaler.

Selv om dagen i dag har vært rolig, så har hverken hodepinen eller stresset gitt seg. Etterhvert ble det kveld og de ekle følelsene og tankene økte. Og nå som det er natt er det verre.

Jeg orker ikke mer venting. Jeg har vært tålmodig i noen dager. Men det er måte på hvor mange dager uten bedring jeg takler. Roen, det gode humøret som har vært de siste dagene renner sakte ut og blir erstattet av uro og stress. Angst. Vonde tanker. Hodekjør.

Men nå er det helg og ingenting kan skje. Ingen som gidder jobbe i helgene må skjønne.

Jeg trenger å få hodet og kropp til å slappe av. Men han som kanskje kunne hjulpet til med det lever i sin egen lille verden. Han klarer ikke å være den jeg trenger at han er. Kanskje alt bare er tull denne gangen og. Da skjønner jeg hvorfor han ikke er der nå heller...

Audible fra Amazon

I forbindelse med at jeg sliter med å sove om natten, og ofte holder Anders våken store deler av natta enten med å kreve oppmerksomhet eller ved å ligge og vri og vrenge på meg til stadighet, undersøker jeg nå om å høre på lydbok kan fungere. En kompis av meg har sverget til å høre på lydbok på senga i flere år nå, og derfor kom jeg på tanken.

Audible. Currently listening to...

Anders har jo forsøkt å lese for meg på senga, noe som er utrolig koselig, men det er mange negative sider ved det også dessverre. For det første så betyr det at Anders må være våken - godt våken, og i godt humør og god form, for å orke å lese høyt. Det har dessuten lett for å bli samtale etterpå, og ender fort med det samme soveproblemet for meg når Anders blir for trøtt. I tillegg må lyset stå på, det plager meg, og det blir vanskelig å sovne eller bli trøtt nok til å legge seg rolig og bare slappe av uten tanker.

Derfor tester jeg nå ut gratis en måned med Audible fra Amazon; deres abbonement-lydboktjeneste. Første måned er som nevnt gratis, og man får med 2 kreditt (1 kreditt = 1 bok). Appen virker veldig kjekk, med bokmerker, sleeptimer og svart tema/design som passer fint til nattlig lytting.

Det var litt vanskelig å finne ut hvordan type bok jeg skulle velge å prøve å sove til, siden målet er å slappe av og sovne. En spennende bok, en riktig fantastisk god bok, en veldig morsom bok eller en tåredryppende bok er ikke like egnet som "sovemedisin". Men så kan den jo ikke være for kjedelig heller... Jeg endte opp med å kjøpe den dyreste boka som var anbefalt (den hadde i tillegg veldig god score), selv om jeg aldri hadde hørt om den før. Boka viste seg å være veldig god å høre på i nattens mørke. Stemmen som leser er både avslappende og god, og boka er full av "myke" naturbeskrivelser og er generelt veldig rolig. Samtidig er den spennende nok til at jeg vil høre på den videre hver kveld.

Man får badges. I love badges!

Så langt har prosjektet fungert rimelig greit for meg. Jeg har lettere for å legge meg, lettere for å godta å slå av lyset, fordi jeg vet at jeg ikke bare skal ligge der og la hodekjøret ødelegge. Jeg ligger gjerne tett inntil Anders og hører på, så det blir ekstra koselig. Jeg setter på 30 minutters sleeptimer, og ser om jeg sovner. Noen ganger har jeg sovnet fra boka. Andre ganger har jeg brukt tid på å finne en god liggestilling, men funnet den før minuttene er ferdige, og når boka stopper så konsentrerer jeg meg om å ligge rolig og slappe av på akkurat samme vis som mens jeg hørte på, og da pleier jeg å sovne fort. Men det er fremdeles de nettene hvor jeg må sette på sleeptimer flere ganger, og innimellom lyttingen forsøker å sove uten å lykkes. Anders har dessverre ikke like god erfaring med lydbokprosjektet mitt enda, han sier han sover dårlig og urolig. Så vi får se om det er et prosjekt verdt å fortsette.

Boken jeg hører på er forresten Kate Morton: The Lake House.

Status: sykmeldt

Jeg er fremdeles sykmeldt fra praksisutplasseringen min, og er det ut perioden. Jeg må ta igjen praksisen senere - muligens i sommerferien. Det er godt å slippe stresset med jobb akkurat nå, og heller fokusere på å slappe av samt å få andre stressmomenter ut av bildet.

Jeg har vært både hos fastlegen min og på Familievernkontoret siden sist oppdatering. Sistnevnte sammen med Anders. Begge deler forbindes med veldig mye angst, da jeg virkelig ikke takler hverken leger eller psykologer. Men jeg klarte å dra, så det er jo bra. Hos fastlegen min ble det egentlig ikke gjort stort, men jeg fikk legeerklæring på at jeg fremdeles er syk. I tillegg satte hun opp en ny time om en måned, da hun trenger å bli kjent med meg for å kunne hjelpe meg videre med sykemeldinger og liknende. Greit nok, får se om jeg klarer å møte opp neste gang da.

Familievernkontoret var en god opplevelse. Vi fikk snakke i over en time med en svensk psykologdame, som virket veldig flink. Dette var jo mest en bli-kjent-og-kartlegge-vanskene-time, så vi kom jo ikke så langt denne gangen. Hun var fokusert på at Anders trengte hjelp på sin side, helst langvarig, og hun mente at jeg også kunne ha godt av det. Samtidig ville hun hjelpe oss videre sammen, og satte opp to nye timer i kalenderen til oss. Hun ga oss også gode tips om hvordan få i orden nye og stabile psykologtjenester. Håper hun kan klare å hjelpe oss videre.

Som nevnt så er jeg sykmeldt fra praksis, og har derfor "fri" frem til første skoledag den 8. februar. Jeg er for tiden hjemme hos mamma og pappa, for noen dager iallefall. Anders har vært her sammen med meg i helgen, men nå er jeg alene. Jeg pleier å klikke når jeg er her på Lillehammer og Anders er hjemme i Oslo. Jeg håper jeg kan klare noen dager alene.

Jeg leser mye for tiden. Det er godt synlig her i bloggen, siden jeg har bestemt meg for å prøve å skrive bokanmeldelser for alle romaner jeg leser, samt et og annet innlegg om andre bøker. Jeg prøver også å være flink til å lese pensum og komme meg litt i gang med semesteret før stresset med forelesninger og "lekser til timene". Det er så altfor mye jeg har lyst til å lese, men så altfor få timer i døgnet.

Det var en liten oppdatering om min situasjon. Håper alt går fint med akkurat deg som leser dette!

Nedetid

Så fikk jeg en ny nedetid. På Lillehammer denne gang, slik at mamma fikk være vitne til det hele. Og akkurat da jeg skulle starte på praksisperioden min.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Ting er som det pleier her. Jeg har, med særdeles god hjelp av Anders, fucka det til igjen. Så mye stress, så mye hodekjør, så mye vonde følelser. Jeg ødelegger alt jeg prøver å få til.

Igjen har jeg fått vite sannheten. Igjen har jeg skjønt hvor ille det står til med økonomien vår (ingen av oss har noe som helst inntekt + mye gjeld). Igjen har det vært løgner. Igjen har det vært ignorering av livsviktige oppgaver (å skaffe penger til livets opphold må sies å være livsviktig).

Igjen har det ført til krangling. Til nedetid. Til å ikke klare hverdagen. I det hele tatt. Igjen har jeg ikke klart å møte opp på obligatoriske skoleting. Som igjen gir veldig nedtur for meg.

Det har også ført til veldig bekymrede foreldre. Såpass at jeg ble dratt med på legevakta, og truet med at politiet kom til å hente meg om jeg ikke kom frivillig. Fordi de var bekymret for livet mitt. For suicidale tanker. De ville ha meg innlagt.

Legen var ikke så bekymret, og tok det hele med stor ro. Jeg fikk en sykemelding for denne og neste uke, og jeg fikk time hos DPS i dag. Samt resept på antidepressiva, siden jeg kun har igjen piller for noen få dager.

DPS-timen i dag gikk greit. Han (spesiallege, psykiater eller hva han enn er) var absolutt ikke bekymret, og kategoriserte utbruddet mitt som "mild depresjon". Han syntes ikke jeg egentlig trengte hjelp, og var enig med meg at det er en viss annen person i livet mitt som faktisk trenger hjelp, og at humøret mitt og livskvaliteten min kommer til å øke drastisk om min kjære skjerper seg. Han anbefalte på det sterkeste at vi begynte i parterapi på Familievernkontoret, slik at vi fikk snakket sammen med en profesjonell, og slik finner ut av hvorfor vi sliter såpass med juging og mistillit og slik. I tillegg skulle han kontakte fastlegen min, med anbefaling om at jeg burde ha et team (psykiatere el.) som kunne hjelpe meg å få fokus på hva jeg må gjøre fremover for å få ryddet i livssituasjonen min mtp. økonomi, jobb og studier. Og som nevnt mente han at Anders burde få hjelp på sin side (psykolog).

Så det som skulle bli en spennende uke med praksisutplassering, ble heller til en nedeperiode med besøk på legevakta og DPS.

Jeg vet ikke helt hva som skjer videre nå. Anders er i Oslo for å prøve å rydde opp i dritten sin. Om han faktisk gjør det får tiden vise som vanlig. Jeg er for tiden sykemeldt fra skole/praksis i to uker, men spørsmålet er jo om jeg skal prøve meg på resten av praksisperioden, og om jeg klarer å fortsette på skolen med eller uten praksis. Jeg vil veldig gjerne videre med studiene, og vet jeg kommer til å dette skikkelig ned for en lang periode om jeg må droppe ut enda en gang. Men denne praksisperioden ødelegger litt nå. Det er vanskelig å godta at jeg feilet på den. Tanken blir jo da: hvordan skal det gå når jeg må ut i arbeid? Og jeg må uansett ta opp igjen praksisen om jeg fortsetter på skolen.

Ellers er formen og humøret bedre igjen; jeg er roligere nå. Jeg er som vanlig sliten psykisk, og tilbringer det meste av tiden i bøkenes verden. Jeg savner hjemme og pusekattene mine, og føler meg veldig avhengig av Anders. Jeg har lyst på trygghet i verdens beste seng, med den formen for trygghet som Anders klarer å gi, samt pusekos. Men siden jeg ikke vet hva som skjer videre, er det vanskelig å planlegge fremtiden. Dette gjør meg usikker og rastløs.

Trippelstress

I dag stresser jeg. Altfor mye. Jeg tror blodtrykket mitt har vært veldig høyt store deler av dagen.

Jeg kom meg endelig til legen i dag. Sånn cirka tre måneder eller noe for sent. Med hjertet i halsen, og angsten på fullt nivå (legeskrekk). Legen var streng og oppgitt. Hun kunne ikke hjelpe meg med sykemelding for tiden som har vært, siden hun hverken kjenner meg eller situasjonen min. Jeg har tross alt aldri møtt henne før. Men hun var også oppgitt over at jeg ikke får, eller har fått, den hjelpen jeg trenger. Som hun sa så er det ikke noe vits i å bare gå sykmeldt uten å få noe hjelp for å komme seg tilbake. Hun lurte på hvorfor jeg ikke var i noe behandling hos psykolog, men det er jo ingen osykologtjenester som vil hjelpe meg. Jeg fikk iallefall sykemelding for tiden fremover, samt en legeattest til skolen om at jeg er (p)syk. Hun ville følge opp saken og prøve å hjelpe meg, både med å rydde opp i tiden som har gått og fremover. Så jeg må tilbake for en ny legetime etter eksamensstresset er ferdig.

Da jeg leverte legeattesten på skolen fikk jeg beskjed om at jeg måtte ha mini-praksis allerede imorgen, da det var siste mulighet. Jeg skulle visstnok ha fått beskjed om dette tidligere, noe jeg ikke har. Que: stressmoment nummer to. Mini-praksis er tre timer praksis i et av HiOA sine biblioteker. Jeg føler meg ikke godt nok forberedt til en slik praksis. Ikke nok med at jeg må ha mini-praksis imorgen, men jeg må ha det helt ute på Kjeller (Lillestrøm). Jeg har absolutt ikke noe imot å ha praksis der ute, men det er bare såvidt man kanskje rekker tilbake til skolen til neste time. Normalt sett ville ikke det vært noe problem, men når neste time innebærer obligatorisk fremføring av et arbeidskrav (også siste mulighet) blir det veldig stressende. Jeg må ha muntlig fremføring av en oppgave imorgen. Jeg hater sånn. Fremføring, foran folk. Æsj. Men gudskjelov er det ikke snakk om noen stor gruppe. Jeg bare er så langt fra trygg på stoffet jeg skal legge frem. Jeg kan ikke dette godt nok, rett og slett. Imorgen skal jeg med andre ord ha to utrolig skumle, angstfremkallende obligatoriske skoleting på en og samme dag, med stress for å rekke begge to. Stress, stress, stress!

Jeg er for tiden i kontakt med NAV for å søke om AAP, da jeg har vært sykmeldt fra jobben min (30%-stilling) siden begynnelsen av mai. De er gudskjelov snille så langt, og har ikke noe imot at Anders snakker for meg på telefonen (telefonskrekk). Men til uka så må jeg på møte hos dem! Det har jeg hørt at er veldig skummelt. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal oppføre meg i et sånt møte for å få den hjelpen jeg trenger.

Trenger jeg å nevne at eksamen som lusker rett rundt hjørnet stresser livskiten ut av meg også? Jeg har altfor mye fravær og har lest og jobbet altfor lite med pensum. Hjelp! Men eksamen er lenge til enda. Først må jeg jo overleve morgendagen...

"Gjemmeskole"

Jeg har slitt veldig med oppmøte på skolen i høst. Dette er ikke akkurat uvanlig for meg, men typisk meg er jo tross alt å droppe ut av skolen ganske fort grunnet mistrivsel og at jeg ikke får noe sosialt nettverk som binder meg til skolen. I år har jeg en utrolig fin og god vennegjeng på skolen; nærmere ti utrolig koselige jenter har jeg blitt kjent med og prøver så godt jeg kan å dele hverdagen med. Og jeg trives i tillegg veldig godt med fagene, eller studiet, jeg har valgt. Jeg føler jeg har funnet ut hvor jeg skal være.

På sofaen under et døgningsforsøk der jeg så
forelesning på TV-en.

Likevel sliter jeg altså mye med oppmøte. Dette er mye grunnet uroligheter hjemme, med økonomiske problemer og annet tull. Det er vanskelig å fungere i hverdagen når hodet er periodevis kun et svart hull og andre ganger en gigantisk storm av tanker. For hver dag jeg ikke klarer å gjøre "lekser" (forberede meg til forelesning) blir det vanskeligere å møte opp på skolen. For hver dag jeg ikke møter opp på skolen blir det veldig mye vanskeligere å møte opp. Jeg føler meg utafor, jeg føler at folk dømmer meg for fraværet mitt og jeg føler jeg ikke fortjener skoleplassen siden jeg gjør så lite. Jeg føler sterk angst for å møte opp etter fravær. Alt dette øker depresjonsfølelsene; jeg synker dypere ned i det svarte hullet - og samtidig dypere ned i den trygge, gode og varme senga mi.

Forelesning på senga en søndagsettermiddag.

Det nærmer seg eksamen nå. Det er skummelt. I fjor, da jeg forsøkte å studere spesialpedagogikk, droppet jeg ut lenge før eksamensstresset kunne ta meg. I fjor tok arbeidskravstresset meg. I år har jeg levert begge arbeidskravene, og så langt fått bestått på det ene (det andre blir forhåpentligvis godkjent til uken). Jeg har kommet mye lenger enn i fjor, og ønsker virkelig å komme lenger.

Siden både angsten og depresjonen (eller reguleringsproblemene/svart-hvitt-tankegangen) - og dermed fraværet mitt - er grunnet i Asperger-diagnosen min, har jeg nå fått tilgang til opptak av alle forelesningene vi har hatt i høst. Jeg har mye å ta igjen, men forhåpentligvis får jeg iallefall tatt igjen litt av det, og får et godt nok grunnlag til eksamen. Jeg vet det er mulig å få tilrettelegging når man har behov for det, men jeg aner ikke hvordan hjelp man kan få, eller hva jeg eventuelt kunne hatt nytte av i tillegg til dette jeg nå har fått.

Og hva er vel bedre enn å ligge i verdens beste seng, drikke god kaffe, spise smågodt og se på forelesning om folkebibliotek på en søndagsettermiddag? Bedre enn å hutre seg ut i høstkulden for å komme seg på skolen iallefall, selv om jeg helst skulle klart det istede!

Gjennomføring

Jeg er ekstremt dårlig til å følge opp ting. Jeg kan starte på noe, være ivrig for å få i gang noe, eller snakke i det vide og brede om store og morsomme planer jeg har. Men så klarer jeg ikke å fullføre, gjennomføre. Eller som her i bloggen, så kan jeg skrive om noe som skal skje, eller kanskje noe jeg gruer meg til, men så sier jeg ikke en dritt om hvordan det gikk eller om opplevelsen ble bra. Det ender opp med å høres ut som om jeg bare planlegger, men aldri gjør. Og ofte så er det også sant. Spesielt sosiale ting. Jeg planlegger, gjerne med folk, gode venner, og så avlyser jeg i siste liten og skuffer eller sårer de som faktisk har orket å holde seg til meg etter x antall skuffelser i fortiden. Jeg er flink til å planlegge. Jeg er enda flinkere til å drømme. Men jeg får liksom ikke til å gjøre noe.

Dette ble kanskje litt rotete, men jeg forsøker å forklare hva som gjør at jeg ofte skriver om planer her på bloggen, men at jeg "glemmer" å oppdatere om hvordan det faktisk gikk. Slik som denne "bli-kjent-festen" jeg skulle på i helgen som var. Den jeg gruet meg til. Jeg dro! Og det var mye jeg kunne skrevet om, men som jeg aldri skrev noe om. Jeg kunne skrevet om alt som faktisk endte opp å bli dumt, kjipt, vanskelig, som fikk meg veldig usikker. Jeg kunne skrevet om at ting løste seg etter en stund likevel, folk kom, folk var koselige og sosiale. Jeg kunne skrevet om at jeg ikke taklet å være der særlig lenge, siden de få jeg hadde snakket med før denne kvelden dro veldig tidlig og jeg ikke ante hvem jeg kunne "henge" meg på. Jeg kunne skrevet om at kvelden var bra tross mye usikkerhet og en tidlig kveld. Men jeg skrev ikke om noe som helst. Jeg ville jo, men så gjorde jeg det ikke likevel. Jeg klarte liksom ikke å sette meg ned for å skrive noe. Og dagene gikk og det virket dummere og dummere å skulle skrive noe om det. Slik som det ofte blir, synes jeg.

Bloggen er jo egentlig ikke så viktig. Det at jeg glemmer, eller ikke klarer, å oppdatere her er ikke verdens undergang. Det er viktigere at jeg gjennomfører andre planer. Slik som å dra ut og møte folk. Ikke avlyse sosiale ting. I dag hadde jeg en slik sosial plan som jeg gruet meg veldig til, men som jeg ville og måtte gjennomføre. Jeg skulle møte ei fra Asperger-gruppa for en kaffe etter skolen. Jeg var jo nesten aldri på disse møtene, og har ikke hatt noe kontakt med henne siden gruppetimene. Men nå skulle vi altså dra på kafé og skravle. To jenter som ikke kjenner hverandre og som begge sliter med sosiale settinger. Skummelt! Men jeg dro, jeg var flink, jeg klarte det, og det var koselig. Vi snakket masse om skolen og om norske fantasy-bøker. Så dette klarte jeg, iallefall denne gangen. Så får vi håpe at jeg kan være flink å gjennomføre også neste gang en slik mulighet skulle komme min vei!

Jeg vil ikke bare drømme og legge planer. Jeg vil gjennomføre. Og jeg vil blogge om det etterpå. Jeg vil drømme, planlegge, gjøre og dele opplevelsene mine!

Stress, eller PMS, eller begge deler

Jeg vet det er den tiden av måneden nå. Sånn cirka rundt den 20.-22. hver måned har jeg en tendens til å være sint som fy og blir meget lett trist, såret, deppa. Ofte er det rundt disse dager jeg får de verste nedturene mine, selv om de kommer innimellom ellers og - og kan (ofte) vare mye lenger enn en normal PMS-periode.

I går var humøret mitt sært. Jeg våknet tidlig og skulle være flink jente å gjøre masse skolearbeid hjemme siden jeg ikke hadde noen forelesninger på skolen. Jeg skulle først ha en rolig stund i senga med tegneserier og kaffe, slik jeg liker å våkne, for så å ta fatt på pensum. Jeg klarte bare å lese noen få sider av tegneserien, selv om jeg ble liggende i nærmere to timer med boka på fanget. Så sto jeg opp, varmet meg kaffe og ryddet plass på kjøkkenbordet for å sitte der å lese. Så gikk jeg på stua og skulle sjekke noe på PC-en. Der ble jeg sittende med meningsløs surfing (Pinterest) og FreeCell-spilling helt til Anders kom hjem fra jobb nærmere fire på ettermiddagen! Hodet var helt borte, alt gikk tregt og det var som om verden bare tok en pause. Anders prøvde å finne på noe å gjøre med meg store deler av dagen, og foreslo ting jeg kunne gjøre selv, men jeg hadde ikke lyst til å gjøre noe som helst. Ingenting fristet, og jeg klarte ikke å fokusere. Ikke hadde jeg matlyst i går heller, ei heller sug etter godteri. Jeg spiste en brødskive til frokost litt over sju om morgenen, og to tacoskjell til middag i femtiden, og det var alt av mat. Anders fikk etterhvert i meg en "kopp-kake" (sjokoladekake i kopp, bakt i mikrobølgeovn), men den ble jeg kvalm og ekkel i magen av. Ingenting funket rett og slett! På slike dager pleier jeg å være i ræva humør, eller særdeles berg-og-dalbane; glad og fornøyd et øyeblikk, trist neste, og så plutselig forbanna. Typisk PMS. Men i går var det altså ikke typisk PMS. Jeg fungerte ikke, jeg ville ingenting, men det var greit nok.

Jeg har merket ofte i det siste at jeg trenger en slik hviledag dagen etter at jeg har vært veldig sosial. En sånn dag hvor jeg bor i pysjen, ser filmer eller TV-serier, spiller litt, leser, kanskje fargelegger litt, men bare er hjemme og slapper av alene eller med kjæresten. Dagen i går minnet litt om det, men samtidig så klarte jeg jo ikke engang å gjøre noe morsomt, pleie hobbyene mine. Jeg var helt borte.

I dag fungerer jeg bedre igjen. Men i dag merker jeg veldig på stress. Jeg skal på "bli-kjent-fest" med foreningen Alexandria i dag. Det stresser meg veldig! Jeg vet, helt logisk sett, at det kommer til å gå fint. Med en gang jeg har kommet frem og funnet folk så går det bra. Men jeg stresser. Hodet mitt kjører gjennom alle mulige hendelsesforløp som kan forårsake problemer, gang på gang på gang. Og jeg vet at de tingene ikke kommer til å skje, det er angsten og Aspergeren som fucker til for meg som vanlig, så jeg prøver å ignorere det. Og så stresser jeg over tiden. Jeg skal dit ikke før åtte i kveld, og det eneste som egentlig skal skje før jeg drar dit er middag, en dusj og fikse meg litt. Så hvorfor stresser jeg med tiden? Jeg har jo kjempegod tid! Og det er ikke noe farlig om jeg kommer litt senere heller vil jeg tro, selv om jeg vil komme tidlig. Jeg vet jeg stresser uten grunn.

Stresset får meg til å ha lyst til å bare grave meg ned i dyna som lukter så godt av søvn, og dykke inn i en god bok. Eller finne armkroken til kjæresten, føle på nærhet og trygghet og se på en god film. Ikke stress ut til det ukjente og utrygge. Men jeg tror det blir gøy, og jeg vil bli kjent med folk, og da nytter det ikke å sitte hjemme og sture hver dag, hele dagen. Det blir gøy, lover jeg meg selv.

Nytt studie - ny skole - nye muligheter!

Årets første skoleuke er vel over. Det har vært en rolig start, iallefall for meg som ikke har deltatt på altfor mye fadderopplegg og dessuten var "syk" allerede andre skoledag.

Første skoledag var på tirsdag. Med oppdeling i faddergrupper, velkomstseremoni på Sankt Hanshaugen, registrering som ny student ved HiOA og bli-kjent-seminar med klassen på timeplanen. Dagen besto av mye venting, awkward småprating med folk man ikke kjenner, velkomsttaler og gruppeintervjuer av hverandre i klassen. Det virker som om folket er bra, de fleste snakket lett om både fantasybøker, tegneserier, brettspill, rollespill og så videre. My type of people! Etter det oppsatte opplegget dro endel faddere pluss et fåtall fadderbarn på Deiglig og skravla over en kopp kaffe eller et glass øl. Så dro vi opp igjen til Sankt Hanshaugen for grilling og konsert. Jeg skulle på en annen konsert, så jeg ble ikke lenge.

På grunn av nevnte konsert - en ufattelig heftig konsert av The Offspring - og noen øl for mange, var jeg hjemme med hodepine på onsdagen. Håper jeg ikke gikk glipp av for mye!

Torsdag og fredag var jeg på skolen igjen, for forelesningene iallefall. Fredagen besto av en veldig god forelesning av en veldig flink foreleser (skal ha han mye fremover, så det blir bra!), samt foredrag av tre tidligere studenter ved HiOA som nå jobber i forskjellige biblioteker. Meget inspirerende hun ene bibliotekaren iallefall, mitt nye forbilde.

Jeg har også fått kjøpt endel brukte bøker. Mangler nok fremdeles noen bøker, men jeg har kommet et stykke og spart masse penger. Så nå er lesingen og studeringen i gang. Endel av stoffet virker interessant nok, men langt fra alt. Sånn er det vel kanskje uansett studieretning?

Jeg har vært med på veldig lite sosialt dessverre. Jeg har blitt fort sliten og roen hjemme har fristet mer enn å utsette meg selv for stressende small-talk og kanskje dra på fadderukeaktiviteter som eneste fra klassen og føle meg utenfor. Dumme redsler, men sånn er det med angst dessverre. Jeg skal forsøke å dra på brettspilldag i regi av Fantastene (studentforening for brettspilling, rollespill og liknende), samt på brettspillkveld på torsdag neste uke i regi av Alexandria (studentforening til Arkiv- og Bibliotekfag). Håper jeg klarer det og at det blir gøy!

Nytt forsøk med SSRI

Jeg har vært sykemeldt siden 8. mai, og jeg har fått enda en ny sykemeldingsperiode. Jeg har de siste seks (?) ukene gått på sovemedisin - eller Seroquel er strengt tatt en antipsykotika, men brukes som sovemedisin i små doser - for å roe ned tankene på kvelden og for sånn å få sove. Dessverre har ikke disse pillene hjulpet meg stort. Jeg har riktignok sovnet fort på rolige dager; med en gang jeg klarte å legge meg og slappe helt av så sovnet jeg nærmest på minuttet. Men på vanskelige dager med mye hodekjør, så hjalp ikke Seroquel noe som helst. Og depresjonen, eller nedetiden som jeg kaller det, fortsatte.

Sist jeg var skikkelig deprimert, i 2013, gikk jeg på antidepressivaen Cipralex. Den fungerte supert mot sosial angst, og kanskje mot generell angst. Jeg klarte å få toppkarakter i norsk muntlig på grunn av gode foredrag foran hele klassen - noe jeg ikke takler i det hele tatt. Men mot depresjonen hjalp den bare så som så. Den holdt meg roligere, jeg datt ikke like ofte ned, og når det først skjedde datt jeg ikke like langt ned som jeg gjør ellers. Men jeg følte ikke at jeg ble noe bedre av de, og jeg kom meg ikke noe videre - fikk ikke nok energi til å løse opp i alle de stygge og vanskelige tingene i livet, så når jeg sluttet å gå på de etter legens ønske, så falt jeg tilbake til det svarte hullet jeg er i.

Nå har jeg begynt på et nytt forsøk med Cipralex. Samme pillene, men skal øke til dobbel dose av hva jeg hadde sist. Jeg er skeptisk til om det hjelper meg nok, siden de ikke fungerte så bra sist, men dobbel dose bør jo være bedre. Psykiateren vurderte også Zoloft, men siden jeg har gått på Cipralex uten å få noe bivirkninger så var de det beste valget. Hadde jeg skulle begynt på en ny type medisin måtte jeg brukt mye lenger tid på å trappe opp til fungerende dose, og virkningen ville kommet mye senere. Med Cipralex skal jeg øke fra 5 mg til 20 mg på 12 dager, og bør få effekt etter et par ukers bruk.

I starten vil jeg ikke få noe for å få sove, da søvnproblemene jo er grunnet tankekjør - som forhåpentligvis blir borte så fort antidepressivaen begynner å fungere. Jeg har jo egentlig veldig lett for å sove, så jeg skal ikke trenge sovemedisin. Og psykiateren ville ikke at jeg skulle begynne på to forskjellige medisiner likt.

Med tanke på skolestart den 11. august håper jeg pillene begynner å funke fort! I starten trenger jeg virkelig den angst-dempende delen, og etterhvert vil jeg være avhengig av antidepressiva-delen for å kunne klare å fortsette studiet. I starten er det den sosiale delen som er vanskelig, med masse ukjente mennesker å forholde seg til, med mye small-talk som jeg ikke får til. Detter jeg skikkelig ned under studiet er dette forsøket på skolegang også bortkasta. Så jeg håper virkelig at pillene fungerer! Ikke bare på grunn av skole selvsagt, men for at jeg skal kunne takle hverdagen igjen.

Apropos for mye å gjøre!

Dere aner ikke hvor mye jeg gjerne skulle skrevet blogg-poster om! Dette er jo min dagbok, og da bør jeg jo ha innlegg litt oftere enn noen i måneden. Og jeg burde skrive om alt mulig rart. Og jeg VIL skrive om alt mulig rart. Jeg har en voldsom skrivetrang. Det har jeg "alltid" hatt. Jeg elsker å skrive! Og jeg har ofte lyst til å skive innlegg om både det ene og det andre: ting som skjer i hverdagen, tanker, drømmer, fantasier, lister, forklarende innlegg om meg selv, anbefalinger av gode bøker eller filmer, bildeinnlegg og mye annet.

Men så skjer det ikke.

Enten finner jeg ikke tid til det. Eller roen til det. Eller så vet jeg kanskje ikke helt hva jeg vil skrive om akkurat den dagen. Kanskje ordene bare høres tåpelige ut hvis jeg prøver. Oftest så sliter jeg fordi jeg ikke klarer å føle etter, tenke etter, finne det som faktisk sitter innerst inni meg og som virkelig trenger å komme ut. Andre ganger så føler jeg at jeg vil forklare meg selv i forhold til min diagnose, men så føles det som om det jeg sier bare er en generell beskrivelse av alle mennesker. Eller kanskje jeg har lyst til å dele noe om mine interesser, men så vet jeg at de ikke er sosialt aksepterte (hallo, hvilken 30 år gammel jente leker med Lego liksom) og så dropper jeg det. Jeg får som regel rare blikk når jeg bare nevner hvordan type bok jeg leser (fantasy) til normale folk, så hvorfor skulle jeg gidde å skrive en bokanmeldelse eller komme med anbefalinger? Jeg har alltid lyst til å dele med verden (også bloggen) når jeg har vært flink jente; har jeg trent vil jeg skrike det ut til folk og få ros, men så er jeg bare flink den ene gangen, og så kommer skammen av å ikke fortsette å være flink. Kanskje jeg har oppdaget noe nytt og kult, eller har en sterk mening om noe i nyhetene, men så vet jeg med meg selv at jeg som regel er milevis etter alle andre til å oppdage det nye, og meningene mine om hva som skjer i verden er som tatt fra et romvesen som ikke skjønner det menneskelige samfunnet.

Mest av alt vil jeg skrive om dype følelser. De virkelig, virkelig, virkelig dype følelsene. De som sitter så langt inni det innerste i kroppen. De som er viktigere enn livet selv nesten. De som kan få en til å hylgrine eller rive ned alt som finnes i hyller og på bord, knuse glass i gulvet eller hive mobilen ut vinduet i femte etasje. De jeg har så altfor mange av. De som til tider sprenger hele brystet mitt fra innsiden. Som gjør at jeg bare må slå av hele meg, men ikke får det til. Følelsene som jeg har forbudt. Følelsene om håp, drømmer og fantasier. Følelsene om kjærlighet og forhold. Følelsene om sex. Følelsene om lykke.

Og der stopper det; dette innlegget stopper med et bang. Fordi der må det stoppe. Der kan jeg ikke skrive mer. Det er et avstengt og forbudt område.

Hva har du lyst til å lese om her? Kanskje jeg klarer å bestemme meg for å skrive om noe, hvis jeg vet at en leser har lyst til å lese om det...

Stressmomentet: ut

Vanlige folk går ut hver dag. Kanskje søndagen tilbringes hjemme, men ofte er den dagen også tilbrakt ute. Vanlige folk drar på jobb hver dag, de drar ut for å treffe venner, gjøre ærender, for å trene, og mye annet. Hver dag! Jeg skjønner ikke at de orker...

For min del, iallefall nå, er bare det å gå ut døra et gedigent stressmoment. Før man går ut utgangsdøren hjemme så er det tusen ting å tenke på. 

Jeg må dusje, men jeg takler det ikke, orker ikke, vil ikke. Etter en dusj er jeg våt og kald, huden føles ekkel fordi den er rå, og det våte håret klistrer seg inntil huden overalt. Jeg må pusse tennene, men jeg takler ikke, orker ikke, vil ikke. Jeg må fikse håret, får ikke til, blir sint, lei meg. Jeg må sminke meg, eller rettere sagt legge på et lag med sminke for å skjule alle de grusomme kvisene, og det betyr å se seg i speilet og se det ekle kvisetrynet, det gjør meg nedfor. Så var det klær, klær som minner meg på hvor tynn jeg en gang var, den gangen jeg hadde kontroll og livet var bra, klær som minner meg på hvor feit jeg er nå, klær som er altfor små, prøver klesplagg etter klesplagg, men alle er for trange, må til slutt velge det ene trygge skjørtet jeg vet at er stort nok enda, og kanskje finner jeg en t-skjorte som kribler og klør noe utrolig og så må jeg finne en ny topp som forhåpentligvis ikke klør. Jeg må pakke alt jeg må huske, og glemmer jeg noe blir jeg sint på meg selv.

Når skal ting skje? Når skal jeg egentlig ut? Hvilken buss må jeg ta? Hva skjer når? Og hva skal jeg egentlig ute? I hvilken rekkefølge? 

I dag er planen Serieteket for å levere og låne bøker, Outland og BR for å se om de har fått inn ny Lego, og muligens til Kringsjå - studenthybelen min - for å hente endel av sakene mine. Det siste punktet stresser meg, orker ikke å tenke på det. De andre tre stoppene på veien er koselige, de vil jeg. Men jeg aner ikke hvor jeg skal først, eller når. Det burde vel ikke være så vanskelig. Både Serieteket og Outland er oppe til minst klokka sju. BR på Oslo City er oppe til klokka ti. Kringså er oppe "uendelig" (til hybelen er sagt opp og nøkler levert). Klokka er bare litt over to. Mange timer igjen. Det er jo bare å gå ut døra og ta det i den rekkefølgen man vil, bruke den tiden man trenger, ikke noe vits i å planlegge. Men her sitter jeg altså, og har allerede bukt flere timer til å tenke frem og tilbake hva som blir best, vel og merke ikke kontinuerlig aktiv tenking, men det har ligget i bakhodet hele tiden.

Anders er egentlig ferdig på jobb klokka tre. Han skal på SIO Helse for å hente resept på sovemedisin til meg. Fikk nettopp melding, han er på vei dit nå, fikk dra før fra jobb for å rekke psykolog-kontoret. Når skal jeg møte han? Og hvor? Jeg må ned til byen iallefall. Det er bare å møte han, så tar han kontrollen på det videre. Men det er ikke sikkert jeg (og alle de tusen tankene jeg har hatt i dag) er enig med hva han har tenkt om saken (han har kanskje ikke tenkt over det samme som meg, kanskje ingenting). Blir det bra nok da? Blir hva bra nok?!? Uansett hvilken rekkefølge vi tar ting i, så går det bra. Ingen av stedene stenger før vi rekker å komme oss dit. Ingenting blir borte. Ingenting kan egentlig gå galt. Og egentlig så er alle stedene rimelig rett frem i dag. Ikke noe skummelt som jeg vil utsette (annet enn eventuelt Kringsjå), ikke noe som må gjøres i riktig rekkefølge.

Når jeg først kommer meg ned til byen så er det tusenvis av mennesker som er går i veien overalt! Jeg skjønner ikke hvor de skal eller hva de tenker. De er så uforståelige, umulig å tolke eller forstå. Jeg står alltid i veien, for jeg skjønner ikke deres tankemønster!

Ikke bare det, men de er så irriterende. Mennesker som skravler om alt mulig rart høyt overalt. Mennesker som hører på musikk høyt, eller som ikke tar telefonen sin når den ringer og ringer og ringer. Eller unger som skriker og foreldre som ikke prøver å få de til å ti stille. Busser og trikkr og biler som tuter helt plutselig, høyt, så man skvetter. Folk overalt som er i veien og irriterende og høylydte og masete og hatfulle (som de som absolutt måtte av trikken sist jeg var ute fordi de syntes det lukta ekkelt i trikken, mennesker takler jo ikke en eneste lukt lenger, ingenting skal lukte, iallefall ikke naturlige lukter, æææææsj, så ekkelt!). Mennesker som ser stygt på deg fordi du er annerledes. Ja, hva så om jeg er annerledes? Ja, hva så om jeg ikke har dusja i dag? Er det virkelig så mye verre med litt svettelukt enn overforbruk av en ekkel parfyme som kanskje du, men ikke jeg liker lukten av? Hva så om jeg er 30 år og sitter på bussen og leser tegneserie? Jeg koser meg med det, om du vil lese poesi eller heftige litterære klassikere, så får du kose deg med det. Folk er forskjellige, deal med det for faen! Jeg ser ikke ned på deg fordi du velger å dusje hver dag, bruke dyr parfyme og leser Tolstoj.

Jeg gleder meg veldig til jeg kommer hjem i kveld. Inn i min trygge lille hule, hvor jeg kan være meg selv fullt og helt (for det kan jeg faktisk her hjemme, selv med Anders tilstede). Men først må jeg overleve uteverdenen noen timer. Ønsk meg lykke til da! 

Tannpine og første tannlegetime

Onsdag forrige uke begynte jeg å få vondt i kjeften. Visdomstanna jeg har hatt på vei ut i noen år begynte å lage bøll. Det begynte med hevelse og ømhet i tannkjøttet. På natta var det vanskelig å sove, og jeg våknet flere ganger på grunn av smerte. Dagen etter gjorde det bare vondt, vondt, vondt. Jeg orket ikke å gjøre noe som helst, og bare håpet at tannpinen skulle gi seg. Problemet var at jeg skulle få storfint besøk fra Lillehammer på fredagen, og hadde egentlig litt å gjøre før den tid. Det ble ignorert fordi smertene tok overhånd.

Fredagen kom og ting var ikke blitt noe bedre. Jeg endte med å dette litt ned siden jeg ikke engang orket å komme meg i dusjen eller rydde ordentlig opp før jeg fikk besøk. Men besøket kom og stemningen ble bedre, og etterhvert som jeg fikk både Paracet og alkohol i kroppen ble smertene mer eller mindre borte. Helgen med bestevenninna mi på besøk gikk egentlig rimelig bra, takket være store mengder Paracet, Ibux og alkohol. Tannpinen hadde gått fra å være hevelse og ømt, til å være et konstant vondt press i kjeven rundt tanna/tennene. Og jeg klarte ikke lenger å åpne munnen, noe som gikk ut over snakking (mumlet mye) og spising.

Etter å ha sett at tilstanden bare forverret seg i løpet av få dager, og ikke gikk over slik tilfellet var sist visdomstanna drev å vokste seg frem, ble det rimelig klart at jeg måtte til tannlegen. Tannlege. Jeg har en voldsom tannlegeskrekk (og legeskrekk, og psykologskrekk, og skrekk for alle slike steder med noen form for lege). Jeg har ikke vært hos tannlegen siden det var gratis, jeg tror jeg var 19 sist gang. Med andre ord over 10 år siden sist. Greit nok så kunne jeg fremdeles vente og se om smertene ville gi seg, og bare ignorere det videre, men jeg visste at tanna måtte ut før eller senere uansett. Jeg kunne godta å gå til tannlegen om jeg ble lovet narkose under selve behandlingen.

Mandag denne uken ble brukt til ignorering, men Anders gjorde litt research. Tirsdag ignorerte jeg videre, men Anders bestilte time til meg hos Oslo Tannlegesenter. Onsdag ignorerte jeg videre. Torsdag prøvde jeg å ignorere videre, men da hadde jeg tannlegetime på ettermiddagen. I løpet av disse dagene har selvsagt smertene avtatt mer eller mindre helt, og jeg kan igjen åpne kjeven tilnærmet som normalt. Kanskje jeg kunne klart å utsette tannlegebesøket ytterligere, men jeg hadde brukt flere dager på å forberede meg mentalt på å klare det, så her var det bare å sette seg i tannlegestolen uansett.

Tannlegetimen (bare undersøkelse) gikk greit. Hovedsaklig så ble det tatt masse bilder av tennene mine, og tannlegen tittet kjapt inni munnen og. Hun maste selvfølgelig på tanntråd, og vann fremfor brus og så videre. Hun skjønte at jeg hadde vanskeligheter for bruk av tanntråd og liknende da jeg nevnte Asperger syndrom (problemer med motorikk) og informerte om at jeg kunne få dekket mye av behandlingen av Helfo grunnet dette.

Til undersøkelsen... Etter panorama-bilde av kjeven min fikk jeg se at jeg kun har en visdomstann, så når denne ene er trekt slipper jeg å noensinne tenke på visdomstenner! Jeg har alltid fått høre at jeg har veldig dårlige tenner, og hvert år hos skoletannlegen hadde jeg mange hull. Men denne tannlegen kunne fortelle meg at jeg har sterke og fine tenner som ikke så lett får hull! Hun så lett en tann som hadde hull, og som antakeligvis må rotfylles. Og etter å ha sett nøye etter fant hun et lite hull til. Ellers var tennene mine bra. Ikke verst etter over ti år med ignorering av tannhelse (jeg har aldri vært flink til å pusse tenner, og kan gå mange dager uten å røre tannbørsta, tanntråd klarer jeg ikke å bruke, tannpirker bruker jeg ytterst sjeldent, munnskyll har jeg nettopp begynt å bruke, men har aldri brukt det før).

Når jeg skal til tannlegen for selve behandlingen vet jeg ikke enda. Neste mulighet hvor anestesi-legen er hos denne tannlegen var fullbooket. Og så langt så hadde de ikke fått avtalt ny dag med anestesi-legen før langt uti mai (21. eller noe), men de håpet å få til en dag i starten av mai også. Nå som jeg ikke lenger går på store doser smertestillende lenger, så går det fint for meg å vente. Jeg må uansett også til fastlegen min for å få en bekreftelse til Helfo om at jeg skal ha dekket endel av tannlegeutgiftene mine på grunn av AS. Jeg gruer meg ikke så mye lenger siden jeg skal ha narkose, og vet at det ikke er så mye som må gjøres. Smertene etterpå overlever jeg greit, det finnes jo så mange fine smertestillende midler.

Angstballen på første møte

I går var vårens første møte (av 10?) med samtalegruppen for studenter med Asperger syndrom. Jeg gruet meg som nevnt mye på forhånd. Jeg har fra tidligere en "generell angst"-diagnose, som går hånd i hanske med AS-diagnosen (eller er en del av denne diagnosen), så i går kicket angsten godt inn. Før møtet så føltes angsten egentlig ikke så ille. Den var der definitivt, men jeg har opplevd den verre. Men i løpet av de nesten to timene møtet varte så jeg flere tegn til den.

Jeg hadde med meg en stor kopp kaffe selvsagt, slik at jeg hadde noe å henge fingra i. Men det var ikke nok. Store deler av møtet satt jeg og tvinna og fikla og klemte og vrei på fingrene mine på en relativt tvangsmessig måte - uten å klare å ta kontroll over det eller stoppe denne handlingen. Dette er, etter hva jeg kan skjønne, en slags "stimming" (selv-stimulering for å takle stress)* som er helt vanlig for en asperger. Så, når jeg skulle håndhilse på ei av de andre jentene litt senere så var hendene mine svette og ekle fordi jeg hadde "dillet" med de. Ekkelt.

En annen måte jeg merket høyt angstnivå på var måten jeg snakket på. Jeg er rimelig flink til sosiale situasjoner som jeg er vandt med og trygg på, da klarer jeg å kontrollere angstnivået såpass at jeg klarer å snakke "rent". Det klarte jeg ikke i går. Ved flere anledninger når jeg skulle snakke ble det bare totalt kaos og ordene ble stokket om og jeg glemte ord og jeg klarte ikke å fortelle det jeg ville si i en sammenhengende "historie" fra a-å, men fortalte på en rotete måte ( tenk: a-h-i-c-b-m-g-s-t-å), samt jeg stammet mye og hadde veldig lavt og spakt toneleie. Det var med andre ord veldig vanskelig å si noe som helst for meg i denne forsamlingen.

Det var veldig godt med en liten pause midt i, hvor jeg kunne forsvinne litt inn i mobilen min og stenge virkeligheten ute for en liten stund.

Jeg slapp gudskjelov å si særlig mye på dette første møtet. Jeg tror likevel at jeg må bli flinkere til å ta ordet der, og få frem hva jeg faktisk ønsker å si. Å bare sitte som en tilskuer i en slik gruppesamtale tror jeg ikke har så veldig mye for seg. Jeg må bare finne en måte å kontrollere angsten og lære meg å roe ned nok til å takle dette! Prosjekt til neste møte?


* "Stimming": nytt ord for meg, men jeg har tydeligvis flere slike "stimminger": tvangsmessig kløing og plukking på uregelmessigheter i huden, biting av innsiden av kinn og lepper og jeg føler at min konstante trang til å gjøre _noe_ på telefonen selv om jeg nærmest ikke registrerer hva jeg gjør kan gå under dette - jeg må bare trykke på telefonen (ender som regel opp med å oppdatere Facebook flere ganger per minutt vel vitende om at ikke noe nytt har skjedd eller gå inn på et veldig mindnumbing spill og bare sveipe fingrene over skjermen uten konkret mål om å klare brettet). Dette skjer veldig mye når jeg er stresset. Merker veldig godt til det i krangler med kjæresten. Da klør jeg overalt, plukker på huden hele tiden og må "trykke på telefonen".