Jeg vet det er den tiden av måneden nå. Sånn cirka rundt den 20.-22. hver måned har jeg en tendens til å være sint som fy og blir meget lett trist, såret, deppa. Ofte er det rundt disse dager jeg får de verste nedturene mine, selv om de kommer innimellom ellers og - og kan (ofte) vare mye lenger enn en normal PMS-periode.
I går var humøret mitt sært. Jeg våknet tidlig og skulle være flink jente å gjøre masse skolearbeid hjemme siden jeg ikke hadde noen forelesninger på skolen. Jeg skulle først ha en rolig stund i senga med tegneserier og kaffe, slik jeg liker å våkne, for så å ta fatt på pensum. Jeg klarte bare å lese noen få sider av tegneserien, selv om jeg ble liggende i nærmere to timer med boka på fanget. Så sto jeg opp, varmet meg kaffe og ryddet plass på kjøkkenbordet for å sitte der å lese. Så gikk jeg på stua og skulle sjekke noe på PC-en. Der ble jeg sittende med meningsløs surfing (Pinterest) og FreeCell-spilling helt til Anders kom hjem fra jobb nærmere fire på ettermiddagen! Hodet var helt borte, alt gikk tregt og det var som om verden bare tok en pause. Anders prøvde å finne på noe å gjøre med meg store deler av dagen, og foreslo ting jeg kunne gjøre selv, men jeg hadde ikke lyst til å gjøre noe som helst. Ingenting fristet, og jeg klarte ikke å fokusere. Ikke hadde jeg matlyst i går heller, ei heller sug etter godteri. Jeg spiste en brødskive til frokost litt over sju om morgenen, og to tacoskjell til middag i femtiden, og det var alt av mat. Anders fikk etterhvert i meg en "kopp-kake" (sjokoladekake i kopp, bakt i mikrobølgeovn), men den ble jeg kvalm og ekkel i magen av. Ingenting funket rett og slett! På slike dager pleier jeg å være i ræva humør, eller særdeles berg-og-dalbane; glad og fornøyd et øyeblikk, trist neste, og så plutselig forbanna. Typisk PMS. Men i går var det altså ikke typisk PMS. Jeg fungerte ikke, jeg ville ingenting, men det var greit nok.
Jeg har merket ofte i det siste at jeg trenger en slik hviledag dagen etter at jeg har vært veldig sosial. En sånn dag hvor jeg bor i pysjen, ser filmer eller TV-serier, spiller litt, leser, kanskje fargelegger litt, men bare er hjemme og slapper av alene eller med kjæresten. Dagen i går minnet litt om det, men samtidig så klarte jeg jo ikke engang å gjøre noe morsomt, pleie hobbyene mine. Jeg var helt borte.
I dag fungerer jeg bedre igjen. Men i dag merker jeg veldig på stress. Jeg skal på "bli-kjent-fest" med foreningen Alexandria i dag. Det stresser meg veldig! Jeg vet, helt logisk sett, at det kommer til å gå fint. Med en gang jeg har kommet frem og funnet folk så går det bra. Men jeg stresser. Hodet mitt kjører gjennom alle mulige hendelsesforløp som kan forårsake problemer, gang på gang på gang. Og jeg vet at de tingene ikke kommer til å skje, det er angsten og Aspergeren som fucker til for meg som vanlig, så jeg prøver å ignorere det. Og så stresser jeg over tiden. Jeg skal dit ikke før åtte i kveld, og det eneste som egentlig skal skje før jeg drar dit er middag, en dusj og fikse meg litt. Så hvorfor stresser jeg med tiden? Jeg har jo kjempegod tid! Og det er ikke noe farlig om jeg kommer litt senere heller vil jeg tro, selv om jeg vil komme tidlig. Jeg vet jeg stresser uten grunn.
Stresset får meg til å ha lyst til å bare grave meg ned i dyna som lukter så godt av søvn, og dykke inn i en god bok. Eller finne armkroken til kjæresten, føle på nærhet og trygghet og se på en god film. Ikke stress ut til det ukjente og utrygge. Men jeg tror det blir gøy, og jeg vil bli kjent med folk, og da nytter det ikke å sitte hjemme og sture hver dag, hele dagen. Det blir gøy, lover jeg meg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar