The cat is out of the bag

Jeg har slitt i over en måned nå. Med usikkerhet som lett gikk over i nedetid ("depresjon"). Som vanlig ved nedetid har jeg ikke klart å gjort en dritt. Det har gått rimelig til helvete med skolegang, sosialt liv og både fysisk og psykisk helse har vært i en konstant nedadgående spiral. Jeg har tilbrakt det meste av de siste ukene (fra starten av september) i et følelsesmessig og tankemessig kaos. Både jeg og Anders har på en måte gravd oss ned i gode bøker, filmer, TV-serier, godteri og kaker.

Endelig er sannheten her, og jeg kan begynne å konsentrere meg på å rette opp livets tull igjen. Det er utrolig vanskelig. Vi er i en lei situasjon, men som vanlig er det veldig mye lettere å faktisk ha sannheten enn å gå rundt i usikkerheten!

Anders har mistet jobben. Han har ikke hatt jobb siden utgangen av august. Han har ikke taklet situasjonen i det hele tatt, og ikke gått til NAV for hjelp/AAP. Han har holdt det hele skjult for meg, slik han ofte gjør med vanskelige ting. Jeg har likevel visst, jeg har bare trengt å høre det fra han! Nå som sannheten er her, så er det mulig å gjøre noe med det.

Dessverre har de siste ukene med løgner ført med seg mye annet dritt:

• Jeg har ikke fått fiksa sykemelding siden starten av september, og vet ikke om jeg kan få det lenger heller. Hva som skjer med min økonomiske situasjon er derfor meget uklart. Får jeg videre hjelp fra psykiater på SiO med sykemelding? Får jeg sparken snart? I såfall: må jeg tilbakebetale lønn jeg har fått utbetalt siden sist sykemeldingsperiode?
• Husleie er ikke betalt for september eller oktober. Vi har ingen penger, og jeg har -30 000 på lånekonto. Forhåpentligvis kan vi få hjelp av "sosialen" til å dekke forfalt husleie iallefall. 
• Skolegangen min har gått rimelig skeis igjen. Jeg trives utrolig godt på bibliotekarutdanningen; både det faglige og det sosiale er utrolig bra der. Jeg vil virkelig klare å fortsette på dette studiet, og dette studieåret! Jeg har blitt kjent med så mange fine folk i klassen, som heier på meg og savner meg når jeg er borte fra skolen. Jeg vil være med de! Jeg fikk levert første arbeidskrav for litt siden, og fikk en fin e-post i går om at oppgaven var godkjent. Så jeg er fremdeles "med" i studieløpet. Jeg bare ligger veldig langt bak og det er vanskelig å komme seg opp igjen.

Jeg tror det er de viktigste punktene denne gangen. Det er vanskelig å rette opp et feilkjørt liv (to feilkjørte liv), spesielt når det ikke akkurat er første gangen vi må det. Men til slutt må det vel funke for oss og?